”Emma tvert imot”

Psykologspesialist Joachim Haarklou

Som barn flest, går også adoptivbarn gjennom to utviklingsfaser preget av autonomiutvikling, den tidlige trassalderen og senere puberteten. I disse faser prøver de ut sin selvstendighet bl.a. ved å være «imot» slik som «Emma tvert imot».

Denne formen for å være imot vurderes som utviklingspsykologisk normal og foreldre er vanligvis forberedt på å geleide sitt barn eller sin ungdom etter beste evner gjennom denne tiden.

Barn kan også være i protest eller imot av andre grunner, eksempelvis som en reaksjon på samspillsvansker i familien. Hyperaktive barn (ADHD) med en for antiautoritær oppdragelsesstil kan ta styringen i en familie og ved dette vise et atferdsavvik i form av å ”være imot”. Barn som har vært syke og fått ekstra goder i forbindelse med dette som ved friskhet fratas dem igjen, protesterer mot dette og kan dermed ”være imot” (fighterbarn).

Imot hele tiden

Barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse (en diagnose innenfor det psykiske helsevern), på folkemunn kaldt tidlig følelsesmessig skade, er også «imot». Det dannes hypotese om at disse barn ”er imot” fordi de har opplevd avvisning i sin tidlige barndom, dette pga. hyppige omsorgsskift, og som siden sørger for at relasjoner til andre igjen blir preget av avvisning. På en måte gjenskaper disse barn sine tidlige relasjonskvaliteter. Dette gjør de ikke fordi de er slemme eller umulige, men fordi de gjenskaper sin form for trygghet. Barn med de mer alvorlige former for reaktiv tilknytningsforstyrrelse er ofte preget av dette hele tiden. De er dermed også imot hele tiden.

Den mengden med ”å være imot” som kan tilskrives trassalderen eller puberteten, kommer i tillegg til den mengden med ”å være imot” som skyldes den reaktive tilknytningsforstyrrelsen. #

Et adoptivbarn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse kan være vanskelig å håndtere i trassalderen og tilnærmet umulig å håndtere i puberteten.

Ubetinget kjærlighet, relæring av en trygg tilknytning og nye og gode relasjonskvaliteter, samt ressursfokusering med forsterkning av utviklingsfremmende kommunikasjonsprinsipper kan avhjelpe og forebygge en skjevutvikling i retning av personlighetsforstyrrelse i voksen alder.

Hvordan oppstår en reaktiv
tilknytningsforstyrrelse?

De fleste adopsjonshistorier dreier seg om solskinnshistorier. Undersøkelsen «Flinkest og best i det meste» fra Diaforsk viser at adoptivbarn på mange viktige områder klarer seg bedre som gruppe enn de norskfødte barn og knytter dette til adoptivforeldre og deres ressurser som gruppe sett. Noen få andre adopsjonshistorier, som Consuelo, forteller om noe ganske annet.

Ifølge E. H. Erikson`s teori om psykososial utvikling, dannes det hos barnet i det første leveåret en grunnfølelse, som består av tillit versus mistillit. Både litteratur og egne arbeidserfaringer tyder på at mennesket gjennom hele livet går inn for å gjenskape innholdet i relasjoner tilsvarende de, det hadde i tidlig barndom. I den grad barnet har opplevd tillit, stabilitet, kontinuitet, ro, forutsigbarhet og oversiktlighet i sine første tidlige relasjoner, dvs. i tidlig barndom, vil det igjennom hele livet søke mot relasjoner av samme kvalitet og innhold. Dette fordi denne type relasjoner er kjente, og de gir dermed en trygghetsfølelse.

Omsorgsskift

Alle adoptivbarn er utsatt for minst ett eller flere omsorgsskift. Ved de klassiske adopsjonshistoriene flyttes barnet fra biologiske foreldre til barnehjemmet, og derfra videre til adoptivforeldrene.

Ofte skal det lite til før barnet opplever enda flere omsorgsskift. Dette kan være biologiske besteforeldre, tilsatte på en politistasjon der barnet leveres/settes fra seg, fosterforeldre, transportpersonale, dersom barnet ikke hentes, og for noen kan et sykehusopphold utgjøre ytterligere en midlertidig omsorgsbase. Noen adoptivbarn har sikkert vært gjennom enda flere omsorgsbaser. Slik hyppig omsorgsskift i tidlig barndom, dvs. hyppige brudd i de tidlige relasjoner, utgjør noe av det mest traumatiske et barn kan oppleve i sitt liv. Det kan få meget store konsekvenser for deres personlighetsutvikling. Jo flere omsorgsskift og jo tidligere i barnets liv, jo større kan skaden bli. Selv barn som kun er få måneder gamle kan bære preg av en tilknytningsforstyrrelse for resten av livet.

Gjør det ikke for å være slem

Med bakgrunn i de tidlige og hyppige relasjons- og tilknytningsbrudd, er deres primærerfaring en opplevelse av utrygghet, uforutsigbarhet, uoversiktlighet, uro, og til dels kaos. Dette kan av barnet tolkes som avvisning og føre til generell mistillit til voksne. Dette erfaringsgrunnlaget er med på å danne barnets primærpersonlighet. På lik linje med de fleste, går også disse barn inn for å gjenskape sin grunnfølelse, i dette tilfelle avvisningsfølelsen, uroen, mistilliten og kaoset. Dette gjør barnet ved å være imot. Det er dette som utgjør den tidlige følelsesmessige skaden, relasjons- og tilknytningsforstyrrelsen, som deres atferd bærer preg av.

Det er viktig å forstå at barnet ikke gjør dette for å være slem eller vanskelige, men fordi det på denne måten gjenskaper seg sin trygghetsfølelse, nemlig avvisningsopplevelsen. På en måte har disse barn utviklet seg «mot normalen» frem til adopsjonstidspunktet, da det ble slutt på alle tilknytningsbrudd. Ankomsten i adopsjonsfamilien er begynnelsen på utviklingen av deres sekundærpersonlighet, preget av en relæring om trygghet og at relasjoner varer, de blir mer forutsigbare, livet er mer rolig og ordnet, og tillit kan etter hvert utvikles.

Hvordan synes en reaktiv
tilknytningsforstyrrelse?

Når barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse prøver å skape sin form for «trygghet», gjør de det ved å gjenskape sin grunnfølelse, der innholdet er avvisning. Ubevisst legger de i sin atferd opp til å avvise og legger dermed ubevisst opp til å innlede samhandlinger som blir preget av en avvisningsopplevelse.

Disse barn er ofte «imot» det meste. Sammenlignet med barnet som er «imot» fordi det er i autonomifasen eller i puberteten, er disse barn så gjennomført «imot», at de i en del situasjoner ikke klarer å kjenne etter hva som er godt for dem. De handler nærmest prinsipielt «imot» for å gjenskape sin trygghet. Måter å skape avvisningsrelasjoner på, er å handle utfra lystprinsippet, la være å innordne seg gruppereglene, og det å la være å høre på henstillinger. Disse barns handlinger er dermed ikke styrt av en innsikt i, og viten om, hva som er riktig, men av lyst og spontanitet. De handler ikke med bakgrunn i en utviklet moral og samvittighet, som er et tillært produkt av oppdragelsen de har fått av adoptivforeldrene. De handler impulsivt og med bakgrunn i de plutselige innskytelsene de får. Jeg har i min praksis møtt flere adoptivforeldre som var ute av balanse og meget fortvilte pga. dette.

Når barnet har lykkes med å skape denne tilstanden hos adoptivforeldrene, har det også lykkes med å gjenskape sin grunnfølelse. Igjen er det viktig å huske at barnet ikke gjør dette fordi det vil det slik, men fordi det gir en god grunnfølelse for barnet.

Andre symptomer

Andre symptomer hos barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse kan være konsentrasjonsvansker, uro og rastløshet. Disse barn kan virke fraværende og dagdrømmende. De kan samtidig være konstant oppmerksomhetskrevende. De bryter ofte avtaler, mangler skyld- og ansvarsfølelse og har en lav frustrasjonstoleranse. Små hendelser kan utløse store reaksjoner, dette i motsetning til livets virkelig store påkjenninger som hyppig omsorgsskift som barnet tilsynelatende ikke reagerer på. Evnen til å kjenne etter hva som «passer» å si og gjøre, er svekket. Med svekket evne til å kjenne etter hvem de står ovenfor, kan de både si og gjøre ting som er meget upassende. Dette kan skape en negativ stemning, som barnet dermed klarer å gjenskape. De har lett for å overvurdere både seg selv og sine ferdigheter, og de ser ikke ut til å lære av sine egne erfaringer. Disse barn har vanskelig for å trøste seg selv og de viser ikke naturlig engstelse og reservasjon. De viser ikke angst for atskillelse, men angst kan uttrykke seg i affekteksplosjoner.

Denne tilknytningsforstyrrelse kan innebære en sterk svekket evne til innlevelse og empati, en sterk svekket evne til å danne stabile følelsesmessige relasjoner og en mangel på dype varme følelser overfor andre. Kontakten blir overfladisk, uforpliktende og kan virke manipulerende. Disse barna kan gi lite kontakt og dermed få positive opplevelser. Deres oppførsel er ikke styrt av indre opplevelser, dvs. egne følelser, men av hva det er hensiktsmessig å føle. På denne måten blir deres oppførsel for det meste funksjonell.

Mulige konsekvenser

Ved å sørge for at relasjoner til andre er innholdsmessig preget av avvisning, kan barnet drive de voksne til vannvidd. Slik kan det fremkalle både det fiendtlige i de voksne, og det kan reaktivere deres eventuelle traumatiske opplevelser og ubearbeidet materiale. Slik kan barnet oppleves som ekspert på å finne de voksnes svake punkter. Satt på spissen, kan barnet tilsynelatende be om å bli mishandlet. Ved sin måte å være på, kan barnet til slutt suge kraften ut av en hel familie, klasse, skole og ansvarsgruppe. En annen konsekvens kan være at adoptivforeldre, som i tillegg til ubetinget kjærlighet oppdrar sitt barn med uttalt konsekvens, kan oppleves som veldig kalde og strenge av andre.

Tiltak

Barnets atferd, preget av å gjenskape avvisningsrelasjoner, utspiller seg for det meste overfor de nye omsorgspersonene, adoptivforeldrene. Samtidig er det disse som utgjør adoptivbarnets utviklingsarena for sekundærpersonligheten. I dette skjæringspunktet er det adoptivforeldrene, og da for det meste moren, som opplever de største vansker. I omgang med andre kan adoptivbarnet raskt ha tilegnet seg ferdigheter fra sekundærpersonligheten, som gjør at «de andre» ikke opplever barnets atferd som spesiell eller problematisk. Andre, det kan være besteforeldre, venner, og rådgiveren, har dermed vanskelig for å forstå adoptivforeldrenes bekymring og oppgitthet. De forstår heller ikke hvorfor adoptivforeldrene setter så strenge rammer og grenser rundt barnet.

Å ta seg av et barn med tidlig følelsesmessig skade, oppleves av de fleste adoptivforeldre som en oppgave 24 timer i døgnet, frem til barnet er 18 år. Hovedoppgaven består i å gjenskape trygghet og gi ubetinget kjærlighet og å hjelpe barnet til å re-lære, dvs utvikle sin sekundærpersonlighet. Re-læringen består i de nye læringserfaringene, som at relasjoner nå varer og at de voksne ikke blir borte uavhengig av hva barnet finner på, at livet er forutsigbart og strukturert, at man bryr seg om hverandre, og at det dermed gis muligheter for utvikling av medfølelse og tillit.

Nye normer

En grunnstein i relæringsfasen er en fast døgnrytme og faste rammer med struktur samt tydelig konsekvens.

Når barnet relærer de nye normene, er det enormt viktig at de voksne alltid overholder disse normene selv. Glipp fra den voksnes side vil av barnet umiddelbart brukes til å skape nye avvisningsrelasjoner. Etter hvert som barnet re-lærer de nye normene, kan det oppleves som et barn med to personligheter. Primærpersonligheten, som er kjennetegnet ved den tidlige følelsesmessige skaden, og sekundærpersonligheten, som er kjennetegnet ved de nye normene og stabiliteten ved de nye tilknytningene. Adoptivforeldrene, som er de som kjenner barnet best, har en tendens til å opprettholde troen på primærpersonligheten. De fleste andre legger mest merke til sekundærpersonligheten og bekrefter og forsterker denne mest.

Oppdra med handlinger, ikke ord

Når barnet inviterer til avvisnings- og kamprelasjoner, er det viktig enten å gå ut av kampen, eller å vinne den. Det å gå ut av avvisnings- og kamprelasjoner må ikke forveksles med å være ettergivende. Fører unngåelse av avvisningsrelasjoner til at barnet tar styringen i familien, betyr det en bjørnetjeneste for hele familien. Har foreldrene derimot vurdert det som viktig og riktig å holde fast ved noe, så må de også vinne kampen. Da er det viktig å holde fast ved sine krav, fastholde barnet på det intellektuelle plan, og å være klar og bestemt, men ikke følelsesladet, eksempelvis sint. Det er viktig at barnet trygges ved å oppleve at den voksne er den sterkere. For noen barn bør denne kontrollen aldri slippes helt.

Barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse skal oppdras med handlinger fremfor ord og uttalt konsekvens. Når det oppstår behov for å fastholde barnet fysisk, er det viktig at dette gjøres følelsesmessig nøytralt. Rettigheter og ansvar tildeles i samme omfang som barnet klarer å forplikte seg til det. Når trygghet og sikkerhet er etablert, kan det siden tilstrebes et mer følelsesmessig samspill. Ved siden av det å gi ubetinget kjærlighet, er det å hjelpe barnet inn i andre relasjoner enn avvisnings- og kamprelasjoner, foreldrenes viktigste oppgave.

Det som ikke hjelper barnet, er å synes synd på det. Barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse har en tidlig følelsesmessig skade og har ikke godt av voksne som lett lar seg provosere emosjonelt, som går i forsvar, som debatterer, moraliserer og maser, og som er sarkastiske. Ofte tåler barnet heller ikke å bli satt i frie valgsituasjoner. Det viktigste er likevel her at den voksne ikke gir opp relasjonen. Det barnet tåler dårligst, er et nytt brudd på omsorgsrelasjonen.

Barn med tidlig følelsesmessig skade og de profesjonelle hjelperne

Noen adoptivforeldre har et enormt overskudd av ubetinget kjærlighet å gi, og de responderer nesten automatisk ikke på disse barns invitasjoner til kamp- og avvisningsrelasjoner. Andre adoptivforeldre kan slite så mye med barnet, at de kommer til et punkt, der de velger å ta kontakt med hjelpetjenestene som helsestasjonen, PPT, familievernkontoret og BUP. Her kan nok kompetansen variere og kanskje er den største utfordringen for de profesjonelle hjelpere å kunne differensialdiagnostisere ved å skille mellom normale trassreaksjoner, puberteten, problematferd pga. intrafamiliære samspillsvansker, ADHD-barn og fighterbarn, versus barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse. At symptomer av og til overlapper, gjør ikke saken lettere.

Barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse er ofte så intenst «imot», samtidig som de ovenfor hjelperen fremstår som hyggelige barn og ungdom, som gir et tilsynelatende troverdig bilde av sine ”vanskelige foreldre”. Har hjelperen ikke oppfattet problemets alvorlighetsgrad og bortforklarer barnets atferd med forklaringen om autonomifasen, puberteten eller at det dreier seg om et samspillsproblem som bør behandles familieterapeutisk, kommer adoptivforeldrene ikke til å føle seg forstått i forhold til sitt presenterte problem.

I mitt terapeutiske arbeid med adoptivfamilier, har jeg gjentatte ganger understreket at jeg ikke ser på en av disse forklaringsmodeller som den riktige, men at adoptivforeldrene må arbeide med å finne ut av hvilken forståelsesmodell som gir dem mening. Terapeutens utfordring er å skape en felles forståelse med adoptivforeldrene. I motsatt tilfelle er terapeuten ikke kommet i posisjon for å hjelpe og kan rasjonalisere dette vekk ved å omtale adoptivforeldrene som vanskelig tilgjengelig for terapi.

Ingen egen problemopplevelse

At adoptivforeldre ofte er ressurspersoner med god innsikt i sitt barns psykiske helse og dermed ofte selv har en høy kompetanse på barnets problematikk, gjør det heller ikke lettere for hjelperen, som ofte har et autentisk ønske om å hjelpe en som ikke vet og kan. Adoptivforeldre vet mye og kan mye. For det meste har de også prøvd ut mye før de henvender seg til hjelpeapparatet.

Noen vurderer adoptivbarnet til å være i behov for en individualterapi. Dette er kontraindisert. Barnet har for det meste ingen egen problemopplevelse, og dermed heller ikke noe ønske om behandling. Dreier det seg om et barn med en reaktiv tilknytningsforstyrrelse, og terapeuten har oppnådd en felles forståelse med adoptivforeldrene, er det viktig å ta konsekvensen av dette. Å gi adoptivforeldrene, og etter vurdering også adoptivbarnet, innsikt i bakgrunnen for barnets oppførsel; dvs. at vanskene primært knytter seg til barnets oppvekstvilkår, preget av hyppige relasjonsbrudd, vil for de fleste foreldre være en lettelse og gir familien nye krefter.

Prognoser

Det er vanskelig å se inn i fremtiden. Det er utvilsomt riktig, at jo dypere og jo mer alvorlig den reaktive tilknytningsforstyrrelsen og dermed den tidlig følelsesmessige skaden er, jo dårligere er prognosen. Samtidig kan det dannes hypotese om at noen klarer seg bra, kanskje spesielt etter de er blitt voksne og har flyttet ut fra adoptivforeldrene.

Frem til det, blir det viktig å holde ut for å unngå flere relasjonsbrudd for barnet. Tiden bør brukes til å fremme en trygg tilknytning og til å gi flest mulig positive felles opplevelser, bl a for å unngå for mye fokus på barnets negative atferd. Først skal problemets virkelighet erkjennes (problemfokusering), deretter skal de positive sidene og opplevelsene forsterkes (ressursfokusering). Skal en skjevutvikling i voksenalder forebygges, trengs det en stor porsjon av trygghet med ubetinget kjærlighet blandet med uendelig mye struktur og konsekvens. Forbedring av en tilknytningsfremmende kommunikasjonsstil mellom adoptivforeldrene og barnet/ungdommen, ved hjelp av et tilknytningsfremmende program slik som mitt eget (TIFA= tilknytningsfremmende aktiviteter) eller COS (Circle of security), kan komme godt med. Da gjelder det å elske barnet mest når det fortjener det minst, fordi det er da det trenger det mest. 

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup