En annerledes barndom

Barndom – Det gjorde vondt. Genseren strammet rundt armen. Det var som om den grodde inn i sårene. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på den dagen. Dagen som forandret meg. Dagen som forandret alt. De siste åndedragene og de aller siste hjerteslagene. Det var ikke hennes feil at jeg hadde det sånn. Hun kunne ikke noe for sykdommene, men det gjorde alt verre. Jeg var plutselig helt alene, men samtidig ikke. Jeg så på klokka. Den var 10 på 3.

Jeg la meg ned i sengen. Hodet ned på puta og lukket øynene. Og hver gang jeg lukket øynene ble tiden spolt tilbake og minnene dukket opp. Minnene av to søstre som elsket å være i boblebadet. Hun plasket og lo. Man ble glad av det smittende smilet hennes. Tårene trillet nedover kinnene mine. Tanken på at jeg aldri fikk oppleve den gleden igjen. Det gjorde bare vondt. Jeg blir stadig fortalt at det blir bedre med tiden, men det gjør like vondt hver gang jeg lukker øynene.

En annerledes søster

Mens alle andre hadde sine daglige krangler med søsknene sine, var jeg hjemme og lekte med storesøsteren min og hadde ingenting vondt å si om henne. Når alle andre snakket stygt om sine søsken, roste jeg storesøsteren min, og som regel forklare hvorfor hun var annerledes. Hvorfor hun var sånn hun var. Hun var syk, og ble født syk. Legene hadde sagt at hun ikke kom til å bli eldre enn 3 år. Andrea var 4 år eldre enn meg, men ingen kunne se det. Alle trodde det var jeg som var storesøsteren.

Jeg husker jeg syns det var veldig slitsomt å høre på alle andre snakke ”slemt” om sine søsken etter en krangel, jeg husker jeg syns det var så innmari utakknemlig og urettferdig. De visste ikke hvor heldige de faktisk var. Andrea hadde ikke verbalt språk, men det betydde ikke at hun ikke kunne kommunisere. Hun kommuniserte med kroppsspråk og lyder. Hun kunne smile og le, gråte, og utrykke ubehagelighet. Akkurat som meg og deg.

Følte meg alene

Når man står i en sånn situasjon så er det ikke bare gode ting. Det er ren fakta. Det blir feil av meg å skrive at alt var så flott, ingen smerte og ingenting galt. Vi levde på en rosa sky. NEI, sånn var det virkelig ikke og jeg tviler sterkt på at det er sånn den dag i dag. Ingen mennesker i verden har det perfekt. Alle har problemer, store eller små.

Jeg husker jeg syntes det var så utrolig frustrerende at det var lite forståelse. Jeg klandrer ikke folk rundt meg for å ikke ha nok forståelse. Og jeg kunne ikke forvente at folkene rundt meg på barneskolen/ungdomsskolen skulle forstå heller. Verken lærere eller medelever. Til tider så forsto ikke jeg alt selv engang. Jeg hadde jo alltid mamma og pappa ved min side, og de forsto meg, men noen ganger skulle jeg ønske at familien min hadde bodd nærmere, og ikke var så spredt rundt i hele Norge. Det er ikke alltid like kult å snakke om tunge ting over telefon. Jeg husker også at jeg lengtet etter en person som forstod meg, en venn som var i samme situasjon, men det hadde jeg ikke. Så jeg følte meg ganske så alene til tider.

Gode minner

Man kan ha det gøy på alle mulige måter som man ikke har tenkt over før. Syke barn som sitter i rullestol lider av mye smerte, og sykdommene bare baller på. De klarer ikke å gå, ikke reise seg og de er heldige hvis de klarer å bevege armene sine selv. Det nærmeste de kommer til å stå er et himla ståbrett. Dette har gjort at jeg har lært å sette pris på den minste lille ting.

Jeg husker spesielt godt at Andrea var veldig glad i vann. Det var en sommer mamma og pappa kjøpte ett spa bad, og Andrea elsket det. Hun kunne være ”fri” Plaske vilt, være vektløs og bare være lykkelig i ett øyeblikk. Det skapte så utrolig mye glede hos oss som var rundt henne. Det å høre den myke latteren hennes og se at øynene lyste opp av glede. Også var det de rare påfunnene til pappa, med bleier på hodet og føttene, jeg var ganske ung så jeg syns jo dette var helt sykt gøy. Og jeg må nesten bare le litt når jeg ser gamle bilder av det.

Ole Brumm

Flyvende glass og rare lyder var jo kjempe stas. Hun holdt jo på å le seg skakk, og da kunne man ikke annet enn å le med. Selv med mye smerte kan de ha livsglede de også, perioder som er mindre smertefulle og der sykdommen ikke er på sitt verste. Ole Brumm, han var en stor helt for Andrea. Han ble liksom en del av familien, hun hadde alltid Brumm bamsen med seg i rullestolen, og det sto alltid en eller annen Ole Brumm film og rullet på tven. Det kunne være tider der hele familien satt å så på Ole Brumm sammen. Meg, Andrea, mamma og pappa. Hvem klandrer henne? Ole Brumm er jo umulig å ikke like.

Bekymringer om at søsteren din kan dø når som helst skal ikke ett lite barn gå å tenke på, ingen skulle kunne tenke sånn, Men sånn er livet noen ganger…

Store bekymringer

På skolen gikk jeg alltid med bekymringer for at Andrea skulle dø. Det var utallige ganger jeg forsvant helt i min egen verden og skapte forskjellige versjoner i mitt eget hodet på hvordan jeg fikk vite at hun hadde dødd på. Som f.eks. jeg så for meg at skolen fikk telefon om at hun hadde dødd, og at de voksne måtte ta meg ut av klassen for å fortelle meg det. Eller at jeg fikk telefon fra mamma og pappa når jeg står midt i skolegården.

I periodene Andrea var dårlig ble de verre. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at hun kunne dø når som helst. En av mine største bekymringer var at jeg ikke skulle få sagt farvel og være med henne til det siste. Jeg ble fortalt hele tiden at jeg måtte tenke på andre ting, følge med i timen og være aktiv. Jeg gjorde som jeg ble fortalt eller jeg prøvde hvert fall, men enkelte dager klarte jeg det rett og slett ikke. Og det førte til at presentasjonen min på skolen gikk veldig opp og ned. Irritasjon skapte det også, det har hendt at det har blitt for mye for meg også har jeg lagd en krangel ut av ingenting bare fordi jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre med meg selv.

Irritert over helsevesenet

En ting jeg husker som var vanskelig å forholde seg til var alle menneskene som kom inn og ut av livene våre. Helsepersonell, leger og alt mulig rart. Det var alltid en ny mann eller dame jeg måtte forholde meg til, og plutselig var han eller henne borte. Det ble veldig forvirrende og stressende. Noen av disse menneskene ble jeg jo knyttet til. Jeg er egentlig ganske irritert over helsevesenet i Norge. De skulle hatt ett fast team som fulgte disse barna og familiene deres, og ikke bare masse forskjellige randoms.

Det er mørkt i rommet, tårene triller nedover kinnene og lander på den myke puten. Musikken klanger i ørene, men jeg lytter ikke. Det er bare bakgrunnsstøy. Alt jeg klarer å fokusere på er tankene som løper løpsk. Tankene om deg. Det gjør vondt at jeg ikke får oppleve å se deg gå ned kirkegulvet kledd i hvitt, det gjør vondt at jeg ikke kan ha tantebarn av eget kjøtt og blod. Du skulle vært her med meg. Vi skulle gjort ting søstre gjør, krangle, le og gråte sammen. Jeg kjenner på for første gang på lenge at det gjør vondt. Familielykken de fleste andre har, kan jeg aldri få. Jeg skulle bare ønske du var her sammen med meg. Jeg savner deg virkelig storesøster.

Selvskading

Selvskadingen begynte smått og uskyldig på barneskolen. Jeg husker jeg satt med en hårspenne som hadde mistet knottene sine. Også risset jeg forsiktig inn i huden på armen. Der og da, som 4 klassing skjønte jeg jo ikke alvoret. Og jeg gjorde det ett par ganger, men det ble aldri alvorlig. Det var i 6 klasse det begynte igjen. Og det sluttet ikke…

Jeg hadde så mye å tenke på, noen ganger så kjentes det ut som at hodet skulle eksplodere. Så mye smerte, frustrasjon, sinne og frykt som jeg ikke slapp ut. Det bare lå der og putret inni meg. Jeg klarer ikke å forklare det, men jeg skjønte plutselig at all smerten jeg hadde inni meg kunne ”overføres” ved å skade meg selv. Jeg fortsatte med å risse opp huden min med hårspenner, men etter en stund ble det ikke nok. Jeg måtte ty til skarpere gjenstander.

Dyp depresjon

Jeg husker det så vidt, men det var en kveld jeg sto på badet med låst dør, høy musikk og bare braste ut i gråt, det kjentes nesten som at jeg var rusa så ødelagt jeg var. Jeg fant en øyenbrynskutter og gikk løs på kroppen min med den. Når jeg hadde roet meg tørket jeg blodet og gikk for å sove. Dagen etterpå når jeg våknet innså jeg hva jeg egentlig hadde gjort, jeg var full av skam og sa ikke noe til noen. Jeg skjulte kuttene med lange og store hettegensere. Tiden etter husker jeg såvidt, jeg gikk inn i en dyp depresjon og var ganske langt nede. Ingen skjønte hvor vondt jeg hadde det. For er det en ting jeg er ekstremt flink til så er det å skjule hvordan jeg har det. Og det har jeg vært så lenge jeg kan huske.

Natten hun døde

Det er jo ikke en bra egenskap, for jeg klarer å skjule det for selv de nærmeste, som kjenner meg ut og inn.. Året før og årene etter Andrea døde husker jeg svært lite av. Jeg husker at vi hadde henne hjemme den siste perioden, og at natten hun døde våknet jeg brått av at mamma og pappa gråt høyt. Jeg gikk inn på soverommet dems og etter det er alt svart. Mamma har fortalt meg at jeg kollapset på gulvet, mer en det husker jeg ikke.

Begravelsen husker jeg heller ikke noe av, bare lite øyeblikk fra når de heiste ned kista. Opp igjennom årene har jeg irritert meg over at jeg ikke husker det, jeg har til og med gått til psykolog for å prøve å grave frem minnene, men alt er svart. Det er som ett stort svart tomrom, men jeg tenker at hvis det er fortrengt såpas dypt at jeg ikke selv med profesjonell hjelp kan huske noe, så er det like greit at jeg ikke husker det. Tiden etterpå var helt jævelig egentlig. Jeg gikk på en skikkelig smell. Noen ganger er jeg egentlig overassket over at jeg fortsatt er i live. Jeg husker ingenting, men jeg vet at selvskadingen ble verre når vi skulle feire første julen uten Andrea. Jeg syntes det var helt feil at vi skulle være glade på julaften. Det var jo bursdagen hennes.

Hun vil alltid være med meg

Selvskadingen ble verre. Sårene ble større, dypere og det ble mer blod. Jeg klarte ikke å slutte. Det var som om at jeg var avhengig. Jeg visste ikke annet enn å påføre meg selv så mye smerte. Jeg ble mer innesluttet og gikk inn i en enda dypere depresjon. Jeg kunne gå 2-3 dager uten å spise. Livsgnisten var borte.Alt det vonde har formet meg som person, og det er både positive og negative ting. Men alt i alt har jeg det stort sett bra, jeg har lært så utrolig mye av dette og den eneste personen jeg kan takke er Andrea. Hun vil alltid være med meg.

Hvem vet, mayby she’s watching over me..

Av Bella Hope Pedersen
www.bellahpedersen.blogg.no

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup