Føler meg aldri pen nok

Jeg er en dame på 32 år. Jeg har tre barn; Runa på 3 år, Trym Marius på 5 år og Victoria på 15 år. De gir meg masse glede og litt grå hår til tider.

Jeg har ihvertfall ikke manko på ting og finne på med de i hus.

Jeg har en fantastisk forlovede som jeg har det kjempebra med, og som jeg ser frem til å gifte meg med.

Også er det mine kjære 4-beinte som gir meg masse kjærlighet, uansett. Emmi er en Chihuhuatispe på 3 år og Marley er en Engelsk bulldog valp.

Jeg har kompleks PTSD, panikkangst og er veldig sensitiv. Dette er noe som kan gi meg en del komplikasjoner i min hverdag. Men jeg jobber hardt for å få det under kontroll og ta tilbake livet mitt. Min samboer er tidligere rusmisbruker og fighter sine kamper han også, han har også PTSD på grunn av sin fortid.

Han står på og har sklidd rett inn i familierollen og han gjør alt for og klare dette, og jeg har stor respekt til han for det. Sammen er vi sterkere og vi støtter hverandre fult ut!

Aldri fornøyd

Føle seg bra nok som man er? Enkelt å si det, men å føle det er ikke like lett. Se seg selv i speilet og tenke at nå er jeg fornøyd, sånn her kan jeg gå.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har endret håret, stilen og sminken, og enda er jeg ikke fornøyd! Ender som regel opp med joggebukse og usminket isteden. Jeg tenker ofte at nå skal jeg bli flinkere til å ordne meg, og å kle meg i noe annet enn pysjen eller joggebuksa.

Og ikke minst bli mer sosial, og å være mer aktiv. Men sånn blir det aldri så lenge avgangen, da det tar opp så masse av energien min og ting aldri blir bra nok. Deter et ganske stort press når det gjelder utseende, kroppen og status synes jeg.

Skjønner ikke helt hvorfor man lar seg påvirke i så stor grad av det heller. Men jeg er jo en av de som lar meg påvirke, sånn har det bare blitt.

Jeg ser jo hvordan datteren min på 14 år har det på skolen også. Er det en som ikke liker genseren hennes, så bruker hun ikke den lenger.

Sosialt akseptert

Vi bruker alt for masse tid og energi på å tenke på hva andre tenker og mener. Hvorfor har det blitt sånn i dagens samfunn?

Alt skal være så jævla perfekt hele tiden, herregud! Å legge ut et bilde uten filter er jo krise nesten. ”Så jeg ikke litt rar ut på det bildet der? Hvor mange likes har jeg fått?”

Og nå MÅ jeg sjekke Facebook, Instagram og snapchat for å se om noen har kommentert.

Ja, dette gjelder meg også, og en god del andre hvis jeg ikke tar helt feil.

Jeg er altfor avhengig av telefonen min, og jeg har blitt veldig oppmerksom på dette de siste dagene. Har løsnet en del etter jeg begynte å blogge, etter å ha lest mine problemer som jeg da har skrevet ned svart på hvitt.

Trodde aldri at jeg skulle være den som turte og fortelle så masse, og ikke minst innrømme at ikke alt er så rosenrødt hele tiden. De fleste vil jo gjerne se braut og ha et fint hus, som man helst eier selv, så klart. Være frisk og ha en jobb. Være sosial og ha mange venner, delta på arrangementer. Men sånn er det ikke for alle, men det betyr ikke at alt er dritt for det; man kan ha det bra likevel. Det er bare ikke sosialt akseptert hele tiden, eller av alle.

Det som holder meg oppe

Jeg er ikke i jobb, er fysisk og psykisk syk. Ikke er jeg spesielt sosial heller. Har ikke mye energi om dagen. Og føler selv at jeg ikke ser spesielt bra ut. Men jeg har tre nydelige barn og har en sinnsykt viktig rolle i det daglige livet – jeg er MAMMA. Og det er det som virkelig holder meg oppe, at jeg har klart å skape tre helt unike og nydelige barn.

Jeg har jo forstått nå hvorfor jeg aldri blir fornøyd med noe, og da vet jeg ihvertfallhva jeg må jobbe med. For jeg skal komme dit at jeg kan se meg selv i speilet, klappe meg selv på skulderen og si ”Du er bra nok akkurat sånn som du er, Marita!!” For det er noe alle mennesker burde si til seg selv innimellom.

Det skal jo være koselig å sitte og sminke seg. Fikse håret er en ting man ikke skal grue seg til. Jeg har handlet meg en del sminke for første gang på veldig lenge, så må jo få brukt det. Det er jo noen ganger jeg synes det er litt stas å kunne sitte i fred og ro, og faktisk bruke tid på å sminke meg!

Min egen verste fiende

Det er så mange flotte jenter og gutter der ute, som jeg vet sliter med selvtilliten sin. Jeg synes det er så vondt at det er sånn, så derfor valgte jeg å skrive dette innlegget i dag.

Vi må stå sammen og stå i mot alt presset! Vi må tenke at vi er bra nok som vi er, vi går kledd som vil, og vi representerer oss selv som vi vil! Og viktigst av alt er at vi er oss selv, de som ikke liker det kan heller la være å si noe!

De som er ekte tar oss for den vi er, og elsker oss for den vi er.

Jeg er veldig heldig som har tre flotte barn og en samboer som elsker meg for den jeg er, og setter pris på meg og det jeg gjør.

Da er det bare meg selv som må lære å elske meg selv og å godta meg for den jeg er. Jeg er min verste fiende og er veldig klar over det selv. Men jeg har heldigvis blitt klar over det, og har valgt å jobbe med det.

Gode verdier og kjærlighet

Jeg sier ofte til mine barn at de er bra nok uansett, og at de må fortsette å være seg selv. De skal aldri føle på den følelsen av ikke å strekke til, og ikke bli hørt. Ikke av meg ihvertfall!

Jeg har lært mine barn stikk motsatt av hva jeg selv har opplevd, de skal være barn og få masse gode verdier og kjærlighet i livet.

http://martemeomamma.blogg.no

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup