Jeg skal videre med livet!

«Anna» vokste opp med mishandling, seksuelle overgrep og rus, med utrygghet og traumaer. Hun har kjempet lenge for å komme videre, men strever med å gi glipp på det som var.

Min sønn sier jeg er en fighter. Men noen ganger blir jeg så lei meg og så sint, for jeg har ikke lyst til å slåss hele livet. Jeg vil så gjerne videre, men jeg trenger hjelp. 

Det sier «Anna», som nå er blitt over femti år og er det vi kalleret løvetannbarn.  Hun har stått i dritt, motgang, vold og fornedring. Men hun har klart å holde ryggen så strak at hun ikke har bukket under. Det har vært nære på, og det er det fortsatt. Men«Anna» har ennå gnisten i seg, hun vil ikke gi opp, hun vil fortsette å kjempe, fortsette å leve. 

– Når du blir fortalt gjennom hele livet at du er dum, at du ikke er verdt noe, da tror du på det og det blir noe du lever opp til. Jeg er altfor snill, og jeg finner meg i altfor mye som andre ikke ville gjort. Men jeg har begynt å forstå at jeg ikke kan leve mitt liv på den måten, sier hun og trekker pusten så jeg kan høre det gjennom telefonen. 

– Jeg har alltid følt at jeg er mindre verdt enn andre, at jeg ikke er god nok. Det skal veldig lite til før jeg føler meg utilstrekkelig. 

«Anna» og jeg snakker lenge. Det er brutalt, det hun forteller. Om fysisk og psykisk vold, om alkoholmisbruk i hjemmet, om barneår som var utrygge og skumle, om voksne som ikke lyttet, så eller spurte. En gjenganger i mange historier om barn som har hatt det vondt i oppveksten- at de voksne rundt ikke så, ikke lyttet, ikke ville forstå.

Enorm indre kraft

Da «Anna» var seks år ble hun utsatt for et seksuelt overgrep av en bekjent av familien, det skjedde igjen med en annen mann da hun var fjorten, men hun fortalte ikke ingen om det noen av gangene. 

Jeg tar meg flere ganger i å tenke at det er helt utrolig hvor mye styrke det må bo i «Anna». Hvor enorm den indre kraften hennes er, og hvor mye respekt hun fortjener for at hun har bestemt seg for å snakke om det hun har opplevd. Hun vil sette ord på det hun har vært gjennom, hun vil ikke tie. 

På spørsmålet om hvordan hun orker å fortelle historien sin svarer hun;

– Fordi at jeg tror det er en del av prosessen, fordi jeg føler at det er viktig at historien blir fortalt. Det er så mange som man ikke vet har det slik fordi man ikke kan se det på dem. Det ser ut som man er så sterk, men det er jo ikke noen som vet hvordan du har hatt det, hvordan du har det. Og så er det fordi jeg tror det er viktig at man får jobbet seg gjennom det vonde for å komme videre. Jeg har blitt tilbudt medisiner, men jeg vil ikke ha det. Det er ikke medisiner jeg trenger. Jeg trenger å snakke med noen for å kunne gi glipp.

En krigssone

«Anna» vokste opp med mor og far, to storesøstre og en lillebror. I en helt vanlig norsk by bodde de seks, men mellom veggene i deres hus var det ikke rolig, stille og harmonisk. Huset var fylt av mishandling og vonde ord. Hun levde i det, med det, fordi hun ikke hadde noe valg, men når jeg hører henne fortelle om minnene sine, om lydene, ordene, slagene- forstår jeg også at hennes barndom ikke var en skikkelig barndom. Den var en krigssone. Da hun var 10 år flyttet de fra faren. Moren fikk en kjæreste som var alkoholiker, og drakk selv store mengder alkohol. I 17 år hadde moren levd med «Annas» far, i et voldshelvete. Han ødela henne, og «Anna» er svært klar på at moren ikke hadde sjans til å få et godt liv etterpå, alkoholen ble hennes medisin. 

Min mor gjorde så godt hun kunne, men hun var sjanseløs. Han ødela henne. 

«Anna» og søsknene hadde to hus å bo i, men ikke noe hjem. De kunne ikke bo hos faren som slo, og de strevde med å forholde seg til morens og hennes kjærestes misbruk. 

«Anna» var i hele sin oppvekst i bråk og problemer og ble oppfattet som en vanskelig unge. Hun var i opposisjon og konflikt med lærere, ble utvist fra skolen. Hun opplevde å bli mobbet av voksne på skolen sin og følte seg alltid sint, utenfor og alene. Hun forteller at lunten alltid har vært kort, tålmodigheten dårlig og utbruddene har sittet løst. Dette ser hun i dag at hun må fokusere mer på å bli fri fra, hver dag jobber hun med det. 

Vant til å bli straffet

Da «Anna» var fjorten år flyttet hun på barnehjem. Hun var helt nede på det tidspunktet, full i utslett som man mente var stress- og nerverelatert. Redd, nervøs, sint. Men hun fikk et par ganske gode år på barnehjemmet. Borte fra far som slo og mor som drakk. Hun kunne slappe litt av, senke garden sin. Prøve å finne tilbake til følelsen av å kunne le, være i nuet. Da hun var femten år gjennomførte hun en abort, men turte ikke å si fra og holdt på å omkomme av blodmangel før hun kom på sykehus. 

– Jeg var vant til å bli straffet og kjeftet på, jeg var livredd for å fortelle hva som hadde skjedd. Men til slutt måtte jeg jo, jeg holdt på å blø i hjel. «Anna» forteller om enda et trauma med stødig stemme.

Jo eldre hun ble, jo mer opprørsk og sint ble hun. Lunten var kort og hun eksploderte fort. Hun utfordret, og hun trasset. Til slutt fikk barnehjemmet nok. Hun måtte flytte. Det var ikke noen som fanget opp hvor vondt hun hadde det, det var ikke noen som spurte hva som foregikk inni sjelen hennes. Hadde de spurt så hadde hun svart, sier hun, hun var rasende for at de ikke tillot henne å reise å besøke moren. Så det ble en reise fra tryggheten på barnehjemmet til å bli forlatt. I dag sier hun at hun husker at hun spurte de voksne hvordan hun skulle klare seg, hvordan hun skulle kunne kjøpe mat.

Turbulente år

Du får skaffe deg en jobb, «Anna», sa de voksne til henne. Hun hadde nå blitt seksten år. Hun hadde følt seg alene lenge, nå var hun det virkelig. 

Det ble turbulente år. «Anna» flyttet sammen med den gamlekjæresten sin, gutten som var far til barnet hun tok bort. En gutt det viste seg ikke var bra for henne. Han slo, han også. Tvang seg til sex. Hun fikk beskjed fra barnehjemmet om at det eneste som ville kunne hjelpe henne var at hun fikk barn, da ville hun få hjelp. Med det var frøet sådd i henne. Samtidig var hun livredd for at hun ikke lenger kunne bli gravid, etter den fatale aborten som femtenåring. Men «Anna» ble gravid, fødte en sønn, gikk gjennom store forandringer i sitt liv som svært ung kvinne. I en periode måtte hun bo på krisesenter, volden var så alvorlig. Hun hadde ikke noen å snakke med på dette tidspunktet, moren ville så gjerne hjelpe, men hadde ikke ressursene som krevdes. Barnevernet var inne i bildet og «Anna» prøvde å holde hodet over vannet. 

Et løvetannbarn

I mellomtiden bodde lillebroren hennes hjemme hos faren, han hadde blitt sendt tilbake fra barnehjemmet. Hun visste han ikke hadde det bra, men hun hadde nok med å overleve i sitt eget liv. Hun klarte ikke å redde ham også. Søstrene var eldre og klarte seg, også de prøvde å hjelpe så godt de kunne. Idag er broren hennes narkoman, og lever et hardt liv. «Anna» blir myk og trist i stemmen når hun snakker om broren sin.

Han er narkoman i dag, han klarte aldri å komme seg bort. Og se hvordan det gikk?

Som voksen skjønner «Anna» at hun virkelig er et løvetannbarn. Hun er sterk, modig. Hun er i dag mamma til tre. En sønn, to døtre. Og hun har klart å gi dem alt det hun skal til tross for vonde opplevelser. Hun klarte tilslutt å flytte fra ektemannen som slo, men måtte prøve flere ganger før hun lyktes. Det var tøffe tak, forteller hun, jeg var så ung da det startet. Og det kostet. 

– Jeg har ikke vært flink til å treffe gode menn, sier hun ironisk. Jeg finner dem som ikke vil meg godt. Tenk deg å krangle med kjæresten din også bli tvunget til «forsoningssex». Men nå har jeg endelig klart å bryte ut og tenke på meg selv. Jeg er ferdig med menn som ikke vil meg godt. 

En årelang kamp for å overleve

«Anna» har sammen med legen sin søkt opphold ved rehabiliteringsklinikker som for eksempel Modum Bad uten å få det innvilget. Men hun gir ikke opp, hun fortsetter å kjempe for å komme videre. «Anna» har angst, hun er alltid redd. Hun ser seg over skulderen hele tiden. Hun trekker for gardinene så fort det skumrer, hun tør ikke ha vinduer eller dører åpne. Hun går med en redsel i kroppen, hver time, hver dag. Hun er i en konstant fluktmodus, og det har etter hvert satt seg i muskler og skjelett. Hun er plaget med smerter i kroppen og sover dårlig. Legen og hun selv har diskutert diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Hun er ikke særlig opptatt av diagnoser, men av å komme videre med livet. 

– Jeg er redd sier hun. Jeg har måttet kjempe en årelang kamp for å overleve. Å bli mor første gangen reddet meg, jeg måtte ta tak i meg selv. Men jeg har alltid faren min i bakhodet, kommer han for å ta meg? Kan jeg være trygg? Hvordan skal jeg klare å slutte å være redd?

Voldsoffererstatning

Hun jobber nå for å klare å skrive rapporten om seg selv, for å kunne søke voldsoffererstatning. Hun må selv skrive sin historie i søknaden, der hun begrunner hvorfor hun skal tilkjennes erstatning. Tror hun at hun vil få innvilget erstatning?

– Ja, jeg tror det. Jeg har legen min, jeg har barnehjemsrapporten, jeg har sykehusjournaler, jeg har anmeldelser. Der er nok papirer på at jeg ikke hadde en skikkelig oppvekst. Der er nok bevis på at ingenting ble gjort for at jeg skulle få det bedre. Der er nok bevis på at jeger et voldsoffer. Jeg vil ha åpenhet om disse tingene, jeg vil vise at åpenhet hjelper. Alle visste den gangen, familiemedlemmer visste, men ingen gjorde noe.Vi fikk hjelp hjemme i perioder da mor ikke kunne gå ut fordi hun var så skamslått. Men det ble bare sagt at far var sånn, man aksepterte at han ikke ville forandre seg. Sånn kan vi ikke akseptere at barn har det!

Trenger behandling, ikke piller

– Hvordan holder du deg oppe, «Anna»? Jeg hører henne trekke etter pusten. Det blir en liten pause, som om hun må lete litt etter ordene. 

– Jeg prøver bare å ta en dag av gangen. Jeg lever bare, liksom. Jeg har gått mye i fjellet og jeg går tur i skogen, det er min terapi. Jeg klarer å gjøre det, jeg klarer å unngå å mure meg inne, men det siste året så har det blitt mer og mer vanskelig å komme ut, å være sosial. Jeg kjenner at det går feil vei. Jeg har ikke den gleden jeg burde. Jeg gleder meg ikke til noe. Det hadde hjulpet meg med å sette punktum hvis jeg fikk et opphold på et sted for å bearbeide alle ting som jeg ikke får gjort meg ferdig med. Alle hendelsene, alle redslene. Jeg vil få hjelp til å slutte å være redd og sint. 

Stemmen til Anna er sår. Den er skjør, men likevel så sterk. Hun forteller at medisiner ikke er løsningen. Hun sier det samme som mange fagfolk sier- at vi må behandle årsaken og ikke bare symptomene. Det er det jeg trenger, sier hun. Jeg trenger behandling. Ikke piller. Hun har vært gjennom så mye, og årene med ham hun traff som ung jente og brukte mange år på å rømme fra, preger henne. Hun viser det ikke utad, hun vet at folk ikke kan se det på henne.

Aldri fri fra faren

Hun forteller at hun ikke lenger går så mye tillegen, hun ser ikke poenget. Å sitte å gråte hos legen, søke på nytt opphold for så å få avslag, det gir jo ikke mening. Hva er vitsen? 

Når jeg spør om hun har tilgitt så gir «Anna» meg to forskjellige svar. Hun sier hun selv har tilgitt eksmannen, fordi han hadde en svært dårlig oppvekst og ikke klarte å komme seg ut. Hun har innsett at hun har vært dradd til menn som ikke selv har hatt det bra, og i dette ligger også å tilgi seg selv. Men hun har ikke tilgitt faren. Hun blir aldri fri fra ham. Å tilgi krever bearbeiding, det har ikke «Anna» fått gjort skikkelig.  «Anna» har en indre styrke, hun sier selv at den har vokst fordi hun måtte klare seg selv så tidlig. Hun passet på moren sin i perioder, og hun måtte ta ansvar for eget livveldig tidlig. Følelsene hennes er veldig representative for voksne som har vokst opp under slike forhold som hun har gjort, og det vet hun. Men hun sier hun ikke klarer å ta det inn over seg, hun føler hun står alene i det.

– Jeg gir veldig fort opp nå, det går liksom feil vei, sier «Anna» og blir stille. Så fortsetter hun. 

– Når føler du at du er trygg, spør jeg til slutt og hun svarer uten å nøle;

– Jeg er ikke trygg før faren min er død.

Hun sier det ikke, men jeg forstår hva hun mener. Faren har ødelagt så mye, men han skal ikke få ødelegge enda mer for «Anna».Hun jobber beinhardt for å vinne kampen om sitt liv. 

Jeg er sikker på at hun vil klare det. 

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup