Ønsket bare at pappa skulle dø

Jeg husker at det var et tomt hull i brystet mitt, en følelse av at noe manglet. Det var en tomhet, et vakuum, en tilstand som jeg ikke klarte å slippe fri fra. Samtidig var jeg tenåring, på vei inn i en ukjent fremtid der jeg etter hvert innså at jeg kunne la pappa være igjen i fortiden min. Det var voldsomme følelser og kraftige dønninger i kroppen min hver eneste dag. Den tomheten visste jeg ikke hvordan jeg skulle fylle når jeg var barn, men i tenårene fant jeg måter å tette hullet litt på, lette litt på trykket og glemme for en liten stund.

Jeg kjenner det vrir seg litt i magen når jeg leser dagbøkene jeg skrev den gangen. Om oppgittheten og hatet, om fortvilelsen. Ved å lese ordene fra den tiden for så mange år siden så kjenner jeg igjen følelsen av å være fanget og ikke kunne flykte. Ikke før jeg oppdaget at jeg kunne døyve alt sammen. Da fant jeg en vei ut, jeg kunne flykte for en stund.

Selvdestruktiv tilværelse

Jeg begynte å røyke, jeg skulket fra skolen, stjal, gikk på fester i helgene og festet mye. Å være en udødelig tenåring i kombinasjon med maktesløsheten over hvordan vi hadde det hjemme ble en selvdestruktiv tilværelse. Jeg higet etter oppmerksomhet, og det fikk jeg. I mange år surret jeg som en sommerfugl mellom blomstene og tok det jeg fikk. Og jeg fikk det jeg ville ha, stort sett. Ikke alltid, men uansett fikk jeg oppmerksomheten.

Det handlet om å få bekreftelse, om å føle seg elsket, likt og begjært. Livet levde jeg i en stadig rus av det jeg kunne få som fikk meg til å glemme. Hadde jeg møtt noen som hadde tilbudt meg piller eller en sprøyte hadde det gått helt feil vei med meg. Heldigvis gjorde jeg aldri det, jeg ble aldri tilbudt noe annet enn sprit, tobakk eller varme armer, og det er jeg veldig glad for i dag. Når man ikke føler man har et fotfeste i livet ditt vil det være så altfor enkelt å ta det du selv oppfatter som en livbøye mot noe spennende, et eventyr. Det eventyret kom aldri min vei, og jeg vet jo det ville blitt et helvete og ikke noe paradis. Problemet er jo at jeg ikke ville ha sett det den gangen.

Vonde ord

Min pappa var alkoholiker. Jeg merket som ganske liten at helgene, feriene og høytidene hos oss ikke var som hos vennene mine. Pappa drakk store mengder og var ofte veldig full. Han kunne bli sint og aggressiv, og han var stygg i munnen. Jeg har blitt kalt mange vonde ting av pappa. Jeg kalte ham dritt, fyllik og en jævel ved et konkret tilfelle, husker jeg, og låste meg inne på rommet etterpå. En stund senere kom han og banket på og sa «det er telefon til deg, din jævel». Han ga tilbake med samme mynt, men det gjorde så usigelig mye mer vondt inni meg enn jeg hadde trodd det skulle gjøre. Jeg kan fortsatt huske sorgen i brystet, kloen. Da han kalte meg fitte, at jeg ikke skulle tro jeg var noe, at jeg var dum. Da var det akkurat som om det ble en del av meg. Jeg ble det han kalte meg.

Jo eldre jeg ble, jo mer konfronterende ble jeg mot pappa. Vi sloss ved et par anledninger. Politiet kom en gang på døren, men dro igjen uten at noe ble gjort hverken da eller etterpå. Jeg ropte og skrek, jeg hatet pappa så intenst. Og jeg hatet også mamma, fordi hun ikke tok med seg meg og søsteren min og dro derfra. Det var tøffe følelser i en uerfaren og umoden tenåringskropp.

Politiet på døren

Den gangen da politiet kom hadde mamma ringt etter dem. Den dag i dag forundrer jeg meg over at det ikke ble noe etterspill. Jeg og pappa kranglet, han sjanglet og kom bort i meg og det fikk meg til å eksplodere. Jeg spyttet ham i ansiktet og han slo meg tilbake. Det som nok reddet meg fra å bli slått på ordentlig var at hans reaksjonsevne var nedsatt og at jeg klarte å låse meg inne på rommet mitt. Der satt jeg med ryggen mot døren og lyttet til fremmende stemmer utenfor, som ba pappa å roe seg ned, men de spurte ikke etter meg. Og litt senere kunne jeg høre dem dra igjen.

Jeg husker at jeg satte meg på sengen, jeg skrev dagbok, den samme dagboken har jeg foran meg nå mens jeg skriver dette. Og jeg slo meg selv på kinnet der pappa hadde slått meg. Med en stor hårbørste i hard plast. Jeg slo for å gjøre blåmerket større, fordi om jeg hadde et blåmerke på kinnet ville noen sikkert spørre hva jeg gjort, og da kunne jeg fortelle.

Opprør

Ungdommer er av natur ofte i opprør. Hormonene raser i kroppen og det er mye som skal læres, oppleves og aksepteres. Livet åpner seg på en ny måte og alt kan til tider føles veldig forvirrende. Jeg var som de fleste andre tenåringer veldig opptatt av meg selv, hva som skjedde rundt meg, om jeg var likt og om jeg var god nok. Samtidig var jeg veldig klar over at jeg hadde en side ved meg selv som ikke noen andre skulle se. Jeg var svært sparsommelig med hva jeg fortalte, og til hvem jeg fortalte til. Det var kun mine aller nærmeste venninner som virkelig visste at pappa var som han var. Det var kun disse nære vennene mine som sov hos meg, som hadde sett pappa full og som visste. Jeg skammet meg, og jeg var veldig sint. Det var flaut å ha det slik som jeg hadde det.

Jeg husker ikke hva jeg svarte hvis noen lurte på hvor pappa var når det skjedde noe sosialt der foreldre skulle delta. Flauheten og skammen er veldig representativ for ungdommer som vokser opp i hjem med alkoholmisbruk. Følelsen av å ville ordne opp men ikke klare det. Følelsen av å hate noen intenst, men samtidig føle at jeg ikke burde ha de følelsene, er både smertefullt og skambelagt.

En ny verden

Jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme i helgene. Fra jeg var 15 år prøvde jeg så godt jeg kunne å være hjemmefra så ofte jeg kunne. Jeg var hos venninnene mine, vi drømte om det tenåringsjenter drømmer om: gutter, mote og kinoer. Det var uskyldig, og det var en måte for meg å glemme, å fortrenge. Så ble jeg 16 år og begynte på videregående og en helt ny verden åpnet seg for meg. Nye venner, nye venninner. Skulking, butikktyveri, fest, menn og mørke puber.

Menn ja. Jeg glemmer aldri da jeg var alene igjen i skolebussen på vei hjem fra skolen. Det var en helt vanlig dag i livet som var lik hele tiden, hver eneste uke. Bussjåføren kunne gjort hva han ville med meg, han var klar. Jeg var redd, men samtidig smigret. Jeg skjønte i mitt naive jentesinn at han ville noe med meg som jeg ikke helt forstod. Det var stort, skummelt og ekkelt. Jeg husker jeg syntes han var skummel og snill på samme tid.

Etter det jeg kan huske nå i ettertid syklet jeg til skolen i en lengre periode etter dette. Det var mange potensielt farlige situasjoner jeg satte meg selv i de kommende årene. Jeg drakk mye, hver gang vi var på fest ble jeg veldig full. Ikke bare de første gangene når man ikke helt har kontrollen, men også over tid.

Utagerende adferd

Jeg klarte ikke å stoppe, jeg bare drakk. Med tiden så ble også nettene lengre. Jeg reiste ikke hjem i det hele tatt. Jeg ble igjen i byen. Ble med gutter hjem. 17, 18, 19 år. Udødelig. Grensesprengende, utforskende. Gutter og jenter. Gutter og gutter. Sprit, røyk, lange bilturer til andre byer. Haiking, politi, ambulanse. Knuste flasker og skjæring i lårene. På skolen sank karakterene markant, men det var ikke mye som ble gjort for å hjelpe meg. Jeg ble innkalt til helsesøster en gang i løpet av de tre årene, hun mente jeg hadde kommet inn i en vond sirkel. Og det hadde jeg jo. Nå, i voksen alder ser jeg det svært tydelig.

Men ungdommer i vonde sirkler trenger hjelp til å komme seg ut av de sirklene! Det fikk ikke jeg. Hun kalte meg aldri inn på kontoret igjen og jeg fortsatte å kle meg i sorte klær, dra på konserter i nabokommunene og farge håret mørkt. Jeg fortsatte å skulke og ha føttene på pulten i timene. Jeg fortsatte å rømme fra følelsene mine.

Fantaserte om pappas død

Og jeg ønsket at pappa bare kunne dø. Jeg fantaserte om at han krasjet med bilen, at han ramlet og slo hodet og fikk hjerneblødning, at han fikk kreft som spiste ham opp. Og en gang tenkte jeg at jeg skulle ta livet av ham. Jeg sto ved siden av sengen hans med en kjøkkenkniv i hånden. Mamma lå som hun ofte gjorde i helgene og sov i sofaen. Pappa var full og sov tungt. Han lagde lydene jeg hatet og utsondret luktene jeg ble kvalm av. Og jeg husker at jeg løftet armen og forestilte meg hvordan det ville være å stikke kniven i magen hans, hvordan han ville våkne og innse at jeg var den som tok fra ham alt.

Men jeg gjorde det ikke, jeg klarte det ikke. Jeg tenkte for meg selv at han ikke var verdt det, og at jeg ikke kunne gjøre mamma så vondt. Så kjøkkenkniven la jeg tilbake der den hørte hjemme. Istedenfor å drepe pappa hatet jeg meg selv for at jeg var så feig, og for at jeg på samme tid som jeg foraktet ham, også elsket ham.

Dro for godt

Pappa var jo ikke et fælt menneske. Han var syk. Alkoholisme er en sykdom, og samtidig som han strevde med seg selv og sine demoner så overførte han nye demoner på meg. Jeg hadde mange gode og kjærlige stunder med pappa da han var edru, da var han enkelt sagt en nydelig pappa. Og de kontrastene har gjort sorgen dypere, den sorgen kan fortsatt slå meg med en kraft som kan ta pusten fra meg. Fordi jeg da igjen innser hva som kunne ha vært om han ikke hadde vært alkoholiker. Om han hadde sluppet fri fra det, om han hadde tatt imot hjelp.

Jeg måtte hente meg selv inn på et tidspunkt, det var da jeg forstod at mine avgangskarakterer lå an til å bli virkelig dårlige. Siste semesteret på videregående holdt jeg meg selv i nakken og jeg gjorde virkelig en innsats, jeg skjerpet meg. Og jeg husker at jeg fikk skryt for det, lærerne så meg da jeg gjorde det bra. Karakterene ble bedre enn de kunne ha blitt, men langt fra så gode som de burde ha vært. Og så var snart tiden på videregående over. Alle båndene, kjæresten jeg hadde hatt over flere år – av og på, venninnene mine. Jeg dro fortere enn svint fra alle sammen. Jobbet og skrapet sammen penger og festet alt jeg orket før jeg dro fra byen for godt.

Tid for tilgivelse

Jeg begynte min flukt tidlig i tenårene, og atferden med å fly fra det vonde dro jeg med meg opp i voksen alder. Atferdsmønster som etableres så tidlig i livet har jo en tendens til å følge med. Barn som har vokst opp i dysfunksjonelle hjem med misbruk, stoff eller vold gjør gjerne det. Det som alle vet om, men som ingen snakker om. Man lærer seg å gå på tå, man lærer seg å gå rundt. Man lukker ørene og øynene, og ordner opp som best man kan. Og man lærer seg å fortrenge, glemme, se bort. Det gjorde jeg også. Men det kommer selvsagt også en tid der historien henter en inn igjen, og den tiden kom til meg også.

Og det var tiden for å innse, akseptere, gråte og tilgi. For å forstå at det var en grunn til sinnet. For å bli kvitt det og komme videre så måtte det hardt arbeid til. Hardt arbeid har aldri skadet noen, sies det. Jeg tror ikke det har skadet meg heller, det har gjort meg sterkere og mer robust, men også innsiktsfull nok til å forstå at sårbarheten min er noe jeg må lære meg å leve med.

Når man har kommet seg videre og gjennom så går det fint. Men veien dit er tøff. Pappa fikk aldri vite hvordan det gikk med meg, han døde mange år etter at jeg sa ga opp kontakten med ham. Han døde uten sine barn ved sin side, fordi han valgte oss bort. Eller sykdommen fikk ham til å velge oss bort. Da jeg som tenåring ønsket hans død sterkere enn noe annet, ante jeg ikke at jeg den dagen han virkelig døde ville sitte igjen med en følelse av større tap enn jeg hadde trodd var mulig.

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup