Overdose, ja vel?

En narkoman ligger midt i veien, han kom seg aldri over gaten på den andre siden. Kroppen lager trafikkaos, bilene kan verken kjøre forbi eller rundt. På begge sider av gaten er det butikker. Istedet for kunder er det forbipasserende som kommer inn i butikkene. De har sett hva som har skjedd. Kan noen ringe ambulansen? Ryktene går fort om rusmisbrukeren som ligger der. Er han død allerede, og hva døde han av?

Ambulansen kommer og ut stormer rutinerte helsearbeidere. De vet akkurat hva de skal gjøre, fordi han lever. En sprøyte med motgift blir satt på stedet, så blir blålys og sirener satt på og strake veien til sykehuset. Hendelsen skjer dessverre ofte.

Hva døde han av, spør vi den gangen det ikke gikk bra. Samtidig mens vi spør tenker vi overdose. Det er svaret vi oftest hører. Sant nok, ofte klarer ikke en rusmisbruker det siste skuddet han tok, selv om det var samme dose som sist, han tålte bare ikke mengden denne gangen.

  – Overdose, ja vel, men hva kan ligge bak der igjen?

  – Ernæring, sier klinisk ernæringsfysiolog og første amanuensis ved HiOA, Mone Eli Sæland. Dårlig ernæring, forferdelig dårlig, sier hun. Temaet har hun satt seg grundig inn i, og det førte til en doktorgrad i 2014 med tittel «Eating on the Edge»: En studie av gatenarkomanes matvaner og ernæringsstatus i Oslo. Den mest omfattende undersøkelse på dette området i Norge.

Rusmisbrukere har travle dager

  – Vi må ha et annet fokus på rusmisbrukere generelt, sier hun. Det gjelder også for misbrukere av alkohol og diverse opiater. Ekkoet i diskusjoner og debatter er hvordan kutte ut rusen, bli rusfri, avvenning, tilvenning til et normalt liv etc. Har vi noen gang tenkt over at de det gjelder, faktisk ikke har krefter til å tenke tanken en gang, fordi de ikke har noe å gå på? spør Mone. Ernæring. Vi må tenke annerledes.

Vi, innebærer blant annet vi som skal prøve å hjelpe. Det er så mange som vil hjelpe der ute, men hjelper det noe?  Utsagnet ble sagt en gang, av noen, men Mone glemte ikke ordene. Noe traff gjennom den brutale setningen.

  – Kan de ikke bare få i seg mer mat da?

  -Det er lett å si. Hverdagen til en rusmisbruker er vanskelig å sette seg inn i. For det første har de ikke penger til å kjøpe mat, det er neste dose eller neste flaske det dreier seg om. For det andre er det mange som ikke er vant med å få mat, sier Mone. Kanskje var det ikke så mye i kjøleskapet i hjemmet der de vokste opp. For det tredje har de ikke tid til å spise.

  – Tid?

  – Ja. En narkoman er på jobb hele tiden, enten det er i hodet med å legge planer, eller i neste steg der planene skal ut i livet. Skal kroppen få neste injeksjon, kan man ikke ligge på latsiden. Jobbene kan være salg av diverse stoffer, prostitusjon, innbrudd. Alle i min undersøkelse røykte og sigaretter koster, penger må de ha, forteller Mone.

Gått i samme fotspor

Tidsbruken og dagliglivet til en narkoman har Mone ikke bare lest seg til, hun har oppsøkt dem i deres eget miljø, på gaten, på gatene, i Oslo. Hun har hatt lange samtaler med dem. Hun har fått deres historier fra virkeligheten, gjennom virkeligheten. På det viset ble avhandlingen til. 

  – Jeg gikk sammen med en lege som utførte den kliniske undersøkelsen. I tillegg ble det tatt over 35 ulike blodprøver, høyde, vekt og overarms-omkrets ble målt. Mat- og levevaner under oppvekst og i nåtid ble kartlagt ved intervju. Jeg hadde ikke klart, og heller ikke turt å oppsøkede gatenarkomane i aktiv rus på gata alene, forteller Mone. At denne legen stilte opp ble helt avgjørende for at prosjektet lot seg gjennomføre.

Fant alvorlig sykdom

Vi opplevde mange hindringer underveis, også fra uventet hold. Men hadde vi nå først begynt, så ville vi fullføre. Våre undersøkelser viste at rusmisbrukerne var syke, noen var veldig syke. Alle manglet vitaminer og mineraler. En tredel av kvinnene var dessuten alt for tynne. Etisk komite satte som krav når de godkjente dette forskningsprosjektet at vi måtte følge deltagerne opp etterpå. Legen og jeg reiste ut og lette etter dem overalt og til alle døgnets tider. Brev vi sendte kom ofte i retur. Ukjent adresse, sto det stemplet på konvolutten. Rastløsheten drev dem fra ett sted til et annet, konstant på jobb, på søken etter noe som kunne føre til en ny mulighet, til neste dose. 

  – Hadde de tiltro til deg da du oppsøkte dem?

  – Under påvirkning av rusmidler blir de fleste mer utadvendte og tillitsfulle. Men møter du de samme i edru tilstand, er de ofte ikke til å kjenne igjen. Det er jo derfor de ruser seg, for å fremstå slik de heller vil være. Vi var tydelige på at vi ikke representerte hverken politi eller helsevesenet, og at vi ikke hadde rapporteringsplikt, bortsett fra hvis vi fant alvorlig sykdom. Og det gjorde vi én gang. Feltpleien ble varslet og de kastet seg i bilen og sørget for livreddende behandling. Vedkommende hadde en alvorlig medfødt sykdom som ikke var blitt oppdaget tidligere.

 – De fortalte uoppfordret om sine vanskelige liv, og ville bidra til at det skulle bli bedre mattilbud for alle gatas folk. Som takk for innsatsen fikk de mat.

Alt har en årsak

I dag vet vi at rusavhengighet kjennetegnes av forstyrrede måter å tenke, føle, beslutte og handle på. En hjernesykdom som utløses av langvarig stress og mangel på ekte omsorg. Det kan handle om ikke å bli sett og tatt vare på, i tillegg kan vold og trakassering være med i bildet. Et liv der spørsmålet om det er verdt å leve, blir stilt. Likesinnede er over alt. I hovedstaden vet de fleste hvor man skal gå for å søke akkurat det fellesskapet. Svaret på sitt eget spørsmål kan være; Hva har jeg å miste?

  – Det første året med heroin oppleves av de fleste som fantastisk – det er det ikke! sier Mone. Brukeren føler seg «on the top on the world». Livet flyter, herlig følelse av å være usårbar, å mestre alt, ha krefter til det meste.

  – Jeg husker en narkoman som fortalte at endelig følte han seg som et menneske. Følelsen kom med bruken av heroin. Ikke vanskelig å forstille seg hvordan han har hatt det i årene som ligger bak. Endelig kunne han føle seg ovenpå og glad, føle at han mestret. Han hadde for første gang følelsen av å leve et menneskeverdig liv, fortalte han.

Dagevis uten mat

Hele 195 personer lot seg undersøke, noe mer enn halvparten oppga at de kjøpte det meste av maten sin selv. I handlekurven ble det stort sett puttet oppi mineralvann, sjokolade, syltetøy, is, ferdigmat tilsatt mye sukker, og slikt som har lavt innhold av livsviktige næringsstoffer. Undersøkelsen avdekket også at narkomane kunne gå dagevis uten mat. 

  – Immunsystemet blir kraftig nedsatt med et slikt kosthold over tid, sier Mone.  Med det store smittepresset de stadig er utsatt for, på grunn av lite hygieniske leveforhold, inkludert bytting av sprøyting, fører et svekket immunforsvar tilat infeksjoner lettere etablerer seg. Uro, bekymring og depresjon er utbredt blant narkomane, og kan settes i sammenheng ikke bare med abstinens, men også infeksjoner og feil- og underernæring. Psykisk og fysisk helse blir bare verre når ernæringen er dårlig. Sykdom fører igjen til nedsatt matlyst. Samtidig er det ved sykdom og slitenhet vi trenger et oppbyggende kosthold mer enn noengang!

  – Det var skremmende å se resultatet av næringsverdiene i kroppen. Også vi ville ha blitt syke med den statusen, sier hun. Det var mangel på både vitamin A, B, C, D og E. Av mineraler hadde de små mengder med selen og jern.

  – Vitaminene rusmisbrukere må få i seg mer av er vitamin D, B12, B1, B2, niacin og vitamin C. Videre mangler de livsviktige fettsyrer og aminosyrer. Antagelig vil mangel på arakidonsyre (fett) og glutamin (aminosyre)være kritisk for helsen, og tilskudd bør vurderes. 

Mat hele døgnet

  – Hva skal samfunnet gjøre for å gi rusmisbrukere den næring de trenger?

  – Matpoliti, sier Mone og ler. Jeg vet ikke helt, men de trenger hjelp. Det er et ledd som mangler i systemet. Matstasjoner og Suppekjøkken bør være åpne også på kvelds-/nattetid. De må få i seg varm mat, kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt. Stoffmisbrukere vet om stedene som tilbyr mat, men enten sover de når det er åpent, eller de jobber som sagt. Matstasjonene tilbyr bedre mat enn den de kjøper eller lager selv. 

– Livet til en rusmisbruker er like verdifullt som alle andre liv, og livet forlenges med mat som bygger opp og gir energi. De kan faktisk dø av utmattelse. En grunn til at mannen som hadde tatt samme dose som tidligere, segnet om denne gangen, var fordi han var blitt svakere siden sist på grunn av mangel på mat. Dødsårsaken til en narkoman kan likeså godt være underernæring som overdose. Dette bør vita innover oss når vi skal sette i gang hjelpetiltak, forteller en meget engasjert klinisk ernæringsfysiolog.

  – Så må de få informasjon om hvor viktig det er med nok sunn og god mat. Mange rusmisbrukere bor på kommunale hybler rundt forbi med kokemuligheter, men det viser seg at de sjelden lager varm mat selv. Det blir mest lettvinte, dårlige løsninger. Det finnes kiosker som holder døgnåpent, men utvalget er begrenset. Vitaminer og kosttilskudd burde de få tildelt gratis, enten via fastlege eller på matstasjonene og noen steder får de det.

Likegyldigheten har tatt over

Mone Eli er en kunnskapsrik dame på området. Hun ser ut som sunnheten selv, har et brennende hjerte for menneskene som har tillatt henne å ta prøver, ønsket henne velkommen inn i deres historier. Hun har fulgt dem inn i sprøytebussen, diverse hybelhus, frelsesarmeen, diverse kafeer, over det meste i hovedstaden.

  – Hva gjorde at du fikk interesse for rusmisbrukere?

  – I fengselet faktisk. Jeg var der angående en undersøkelse av innsattes kostvaner og helsetilstand, min hovedfagsoppgave. Spesielt en gutt gjorde sterkt inntrykk på meg. Han var ung og vakker, hadde et fantastisk smil og så rett og slett lykkelig ut. Etter min vurdering burde han være trist og misfornøyd. Min nysgjerrighet førte til at jeg spurte. «Du skjønner, sa han, at i går kom det inn en ny forsyning med stoff i fengselet, da har jeg det bra», svarte gutten.

  – Jeg ble interessert fordi jeg så hvordan stoff endret sinnsstemningen, skjønte at de som ikke har det så bra gjerne tyr til noe som muntrer opp. Faren bryr de seg ikke om, de har hatt nok farer, nok elendighet allerede. De bryr seg ikke lenger, likegyldigheten har tatt over. Det ble begynnelsen på min fortsettelse med fokus på rusmisbrukere. Mat må de ha, næringsrik mat.

Det store gjestebud

Mye hardt arbeid måtte til for å få avhandlingen ferdig. Med god hjelp av flinke veiledere fra Folkehelseinstituttet og Aker sykehus, ble disputasen en realitet 13. februar 2014 i universitetets Gamle festsal, Urbygningen i Karl Johans gate. Men selve middagen, hvor ble den spist?

  – Den ble servert på Frelsesarmeenssuppekjøkken i Urtegata. Den perfekte ramme og i avhandlingens ånd.  Det var åpent for alle. Her satt professorer, bedømmelseskomiteen, kolleger, venner, familie og rusmisbrukere og spiste rundtsamme bord, forteller Mone. Det ultimate uttrykk for likeverd.

  – Det var modig gjort?

  – Det skulle bare mangle. Det var også godt og«vise frem» virkeligheten for de som bare hadde lest i oppgaven.  De som hadde gjort avhandlingen mulig fortjener respekt for det livet de har levd og lever. 

Frelsesarmeen sto for hele arrangementet inklusive rocke band og spesiallaget suppe. Et minne for livet for flere enn meg, vil jeg tro! – avslutter Mone Eli Sæland.

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup