Overgrep på repeat

Jeg er en 25 år gammel jente fra Sørlandet. Jeg har 2 hunder og en samboer. Jeg elsker hester, hunder og sjøen. Jeg har haugevis av hobbyer som fotografering, digital tegning, trening, spilling, lesing, matlaging osv. Jeg er en kvinne med bein i nesa, samtidig som jeg er høysensitiv. Jeg er fryktelig sta, og veldig godhjertet. Jeg er nok en av de som ingen trodde noen kunne tråkke på, men det skjedde meg også. Det er rett og slett ingen fasitsvar på et offer.

Min største fiende er PTSD, det er den som holder meg igjen. Jeg synes det har vært en vanskelig kamp å kjempe. Ikke bare har jeg blitt utsatt for voldtekt men det skjer om og om igjen i hodet mitt. Jeg kan ikke være en normal kjæreste fordi jeg lever med PTSD, av og til ser jeg voldtektsmannen istedenfor min kjærlige samboer. Jeg har sittet i gangen på skolen, ventet på å ha eksamen, men alt jeg har kunnet se er voldtektsmannen. Etter at jeg har utviklet PTSD har jeg fått et stort selvforakt fordi jeg har et mareritt jeg ikke greier å flykte fra.

Besvimte av angst

En ting jeg sliter mye med er tanken på hvor syk jeg egentlig er. Hvor preget er jeg? Hvem er jeg og hva er utfallet av hendelsen? Jeg har hatt en identitetskrise som følge av mine opplevelser. Man har ikke en pause knapp som man kan styre helt selv, av den enkle grunn at ingen kan styre andre mennesker eller situasjoner. Jeg kan ha kontroll selv, men jeg vet aldri hva som venter meg og da går alarmen i hodet mitt. Jeg hadde ikke kontroll når voldtektene skjedde, jeg har sett hvor lite kontroll jeg har. Jeg har måtte lære meg at det er greit, selv om jeg ikke har kontroll så betyr det ikke at en voldtekt kommer til å skje.

Det er mange som ikke forstår alle de utfordringene jeg møter i dag. De forstår ikke at jeg har vansker med å gå på kino, stole på andre, ha en jobb eller i det hele tatt leve «normalt». Men det de ikke vet er at når jeg gikk på skole klarte jeg det fordi jeg skjøv alt vekk, jeg var ikke tilstede i meg selv. De så ikke hvordan jeg hadde det når jeg var hjemme alene på rommet mitt. Når jeg først ble syk så ble jeg veldig syk. Jeg sov kanskje ikke på et par uker, eller kuttet meg selv på kveldene. Jeg besvimte hver gang jeg fikk angst, fordi jeg ikke fikk puste. Jeg ville ikke kjenne på kroppen min eller tankene som surret.

Brøt sammen på festival

Det er spesielt en hendelse jeg husker veldig godt som har preget meg veldig mye. Vi var en vennegjeng som var samlet en fin sommerkveld. Tidligere på dagen hadde vi vært nede på festivalen som var denne helga. Nå satt vi hjemme hos meg og hygget oss. Jeg var i godt humør, for en gang skyld drakk jeg uten å stresse om alle triggere. Utover kvelden ville vennene mine ned på festivalområdet igjen. Jeg kjente at jeg ikke kunne bli med fordi alt plutselig var så nært og trigget, men vennene mine forsto meg ikke. Jeg møtte ikke forståelse, men press. Jeg følte meg krenket som et voksent menneske fordi de ikke ville respektere meg.

Det er sjeldent jeg blir skikkelig sint på de nære, men den kvelden kokte alt inni meg. Det er ikke så mye jeg husker men jeg vet jeg gikk, eller nesten løp ut. Jeg var så sint fordi at de kunne dra ned på festivalen når de hadde lyst, men det kunne ikke jeg. Jeg var sint fordi jeg turde ikke å si sannheten til noen av dem. Jeg vet jeg snakket med mamma og kjæresten min, jeg aner ikke hvem som ringte. Senere har jeg blitt fortalt at jeg hadde sagt at det kom til å gå bra med meg. Det visste jeg jo at var løgn. Jeg var bare redd for at de skulle se sannheten. Hvordan skulle jeg la noen se det jeg ikke ville se selv?

Var ikke meg selv

Jeg husker vagt ruten jeg gikk og løp om hverandre. Jeg lot tårene strømme og gråt høyt der jeg gikk. Det er veldig uvanlig at jeg ikke bryr meg; jeg er av typen som må være alene før jeg bryter sammen. Jeg var redd for å møte på en mann, for jeg visste at da kom jeg til å se voldtektsmannen istedenfor vedkommende. Samtidig bygget tanken seg opp om at alle andre var og hadde det gøy på festivalen, og det kunne ikke jeg. I stedet så gikk jeg her alene og gråt.

Da jeg kom tilbake hadde vennene mine gått til byen. Jeg ble lettet fordi jeg ikke greide å holde kaoset inne lenger. Da begynte marerittet; jeg var alene og ingen kunne se sannheten. Jeg så meg selv i speilet på badet, alt i hodet mitt raste i full fart. Jeg skrek ukontrollerbart «nei, nei, nei». Jeg ristet på hodet, prøvde å holde hodet igjen med hendene mine. Jeg rev meg i håret, klorte meg overalt. Jeg var desperat etter å komme tilbake til her og nå. Jeg skjønte at jeg ikke var meg selv, men klarte likevel ikke å hente meg inn igjen.

Livredd for speilbildet

Voldtekten gikk på repeat i hodet. Jeg lå i sengen igjen med mannen over meg, jeg kjente hvor sterkt han holdt meg nede. Jeg kunne kjenne hvor vondt alt var, selv om jeg visste at det var over for lenge siden. Jeg var livredd for alt som var rundt meg, samtidig som som jeg var redd for å ikke komme tilbake til virkeligheten igjen Jeg prøvde å bite meg selv, gjøre alt jeg kunne for å komme tilbake. Det var så voldsomt at jeg hadde lyst til å dø, men hadde ikke kapasitet til å prøve å gjøre det eller planlegge det.

Jeg var livredd for speilbildet mitt der jeg stod på badet og skrek. Jeg måtte komme meg ut fra badet og inn i stuen. Jeg kunne ikke se den jenta i refleksjonen noe mer. Trygt, vekk fra alle speil. Jeg gikk ut til gangen, der var et speil til. Jeg kollapset foran speilet i gangen. Jeg greide ikke å gå ut i stuen. Speilbildet mitt var i veien, den jenta som ble voldtatt og ikke skrek høyt nok. Hun som hadde bevist seg selv som ikke annet enn svak og uverdig. Der lå hun alene, redd og så uverdig som hun burde.

Jeg lå der på det kalde, harde flisgulvet. Jeg skrek, gikk inn og ut av flashback og hyperventilerte. Jeg følte meg liten, ynkelig og sårbar. Jeg visste da at dette var en hendelse som kom til å prege meg for resten av livet. Da jeg ringte mamma for hjelp så var jeg ingen. Jeg var verre enn et spedbarn som må lære alt. Jeg visste med meg selv at det hardeste ikke var å overleve voldtekten, men å leve med meg selv etterpå. Det som ville avgjøre min evne til å gå videre ville være evnen til å se meg selv etter dette og likevel ha en god selvfølelse.

Glemte å puste

Mamma fortalte meg hvordan jeg skulle puste, som om det var noe jeg ikke kunne. Det var fysisk umulig å få til. Jeg var så redd. Hun ba meg om å sitte oppe og puste rolig. Jeg kan ikke huske at jeg sa noe til henne, og kanskje gjorde jeg ikke det heller. Jeg var helt tom for ord.

Hun ordnet med at kjæresten min skulle komme hjem, jeg visste ikke om jeg skulle protestere eller ikke. Jeg var redd, jeg ville bare ha hjelp. Men tanken på å vise meg sånn her, den var ubegripelig. Han kom nok til å gjøre det slutt etter dette, hvordan skulle han kunne se på meg etterpå? Det var det så vidt jeg greide selv.

Når kjæresten min kom hjem for å se til meg så var sannheten naken. Han så hvor skadet og syk jeg var. Det var blottet. Jeg greide ikke å leve eller tenke som andre mennesker.

Alle gangene jeg prøver å kontrollere ting er det fordi jeg er livredd for å miste kontrollen. Jeg er til vanlig en sterk person, men når marerittet starter er jeg den første til å gi opp. Jeg heiser mitt hvite flagg ganske fort fordi kroppen ikke orker å kjempe den kampen en gang til. Kanskje det høres ut som at jeg velger nederlag, men jeg prøver så godt jeg kan. Uansett hvor mye frykt jeg vet ligger inni meg fordi jeg har opplevd dette, så overrasker det meg også hvor mye jeg tør å stå på. I øyeblikkene tør jeg å utfordre meg, fordi jeg har hatt det ganske fælt med meg selv.

Kjære PTSD…

Jeg har samtidig fått en ny drøm etter at jeg har slitt med dette i mange år. Jeg har lyst til å lære meg å leve med det, jeg vil kunne jobbe selv om jeg har PTSD. Jeg vil ikke at dette skal prege livet mitt for alltid på en negativ måte. Jeg har blitt tvungen til å prøve å bli kjent med meg selv, noe som har gitt meg veldig mye bra i livet. Jeg må bare lære meg at jeg ikke skal overleve noe mer, jeg skal leve.

Kjære PTSD, jeg har sterke negative følelser for deg. Men jeg er ikke redd for annet enn deg. På mange måter er jeg modigere og klokere fordi du har vist meg hva jeg greier. Jeg velger vinnersiden, så får du bli med som en påminnelse om hvordan jeg kan føle det inni meg.

Mange snakker om å være sin egen beste venn eller verste fiende, men jeg har kjent fysisk på hvor jævlig man kan være med seg selv. Når stormen står på, når voldtektene går på repeat så ser jeg ingen grunn til å være noe mer. Men jeg har bestemt meg. Du vinner ikke. Voldtektene vinner ikke. Jeg vinner.

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup