Stemmene i hodet

Han lager de lekreste kaker du kan tenke deg. Flere etasjer, noen med marsipanlokk og noen uten. Kaker til bryllup, kaker til dåp. Designkakene lages av Benjamin, han fra TV-serien «Stemmene i hodet». Benjamin hadde veldig invaderende tanker, følelser og sanseopplevelser, han så ting som ingen andre så. Disse tankene og følelsene opplevde han ikke som sine egne, de tilhørte skikkelsene han mente han så.

Han trodde at denne verden ikke var ekte, at den var falsk og at han blei lurt til å tro den var ekte. Benjamin mente han ikke hørte til i denne verden, den var jo feil.

Nå er den kreative unge mannen på plass hjemme i seg selv.

Alle er like verdifulle

TV-serien har hatt enorm suksess. Tre unge mennesker forteller om hvordan livet ble snudd oppned, hvordan indre stemmer og destruktive tanker etter hvert ble truende og kommanderende personer. Den ene av de tre er Benjamin. Det fascinerende med serien, er hvordan livet igjen snur til meningsfylte dager med kreativitet og glede – med god hjelp, vel og merke.

– Her på Bergfløtt har jeg fått masse god hjelp og støtte, sier Benjamin. Det er på grunn av personalet her at jeg har fått en ny start i livet, pluss at mine foreldre alltid har vært her for meg.

– Jeg har andre erfaringer fra behandlere og behandlingssteder hvor jeg bare har fått følelsen av å være en av mange på et samlebånd. Noe som bare bekreftet alle følelsene og tankene som invaderte hodet mitt om hvor verdiløs og ubetydelig jeg var, at det ikke var verdt å bry seg om meg eller elskes. For å kunne bli bedre trengte jeg å se og oppleve at jeg faktisk betydde like mye som alle andre.»

Når fantasi og virkelighet flyter sammen

Benjamin var en stille og beskjeden gutt som liten, en gutt som lekte mye alene. Han ville gjerne leke med andre, men slet med å få det til. Han laget ikke støy og bråk, ikke noe problem med han. Benjamin hadde en 6 år eldre bror, men når man er liten, blir det på et vis å vokse opp som enebarn. Siden Benjamin var mye alene, lagde han mange fantasikammerater som han hadde det gøy sammen med. Fantasien har som vi vet ingen grenser. Da Benjamin var rundt 17-18 år, fikk han to nye fantasivenner som het Tom og Sam.

– Sakte men sikkert var det noe som endret seg i hodet mitt. Jeg begynte å tvile på hva som var sant og ikke sant. Grensene mine begynte å flyte sammen, forteller Benjamin. Hva var den egentlige virkeligheten, var det jeg eller verden som var gal? Det hele var som i en science fiction film. Science fiction hadde jeg sett en del på, så det kan godt være jeg ble for mye påvirket av det.

Selvskading

– Tankene var et eneste kaos, jeg visste verken frem eller tilbake. Tom og Sam begynte å endre seg. Lekekammeratene var ikke hyggelige lenger. Etter hvert begynte de å stille krav, de bestemte hva som var rett og galt, hva som var godt og ondt. Motpolene var forferdelige å forholde seg til. Jeg klarte ikke å sette i system på hvem jeg skulle høre på, meg selv eller de.

– Jeg følte også at Tom og Sam sa jeg ikke var noe verdt, at jeg likeså godt kunne ta mitt eget liv.

Jo mer de stygge tankene invaderte meg, jo mer deprimert ble jeg. Inni meg var det totalt mørkt, forteller Benjamin. Jeg begynte med selvskading. Smerten jeg kjente ved å kutte meg opp, lindet ikke min indre smerte. Ingenting hjalp, følte jeg. En følelse i meg sa at Tom og Sam hadde rett.

Overdose

Så en dag tok han en overdose. Benjamin hadde samlet sammen forskjellige tabletter han fant i medisinskapet. I tillegg kjøpte han diverse smertestillende som han fikk uten resept, blandet alt til en salig mix og svelget ned. Heldigvis ble det akutt innleggelse. Det ble et par korte innleggelser på andre institusjoner før Bergfløtt. Dels på grunn av at stedene var for korttidsopphold, men også fordi han ikke fant seg til rette.

Tankene og følelsene begynte å krangle igjen, kom med de samme påstandene som tidligere; «du duger ikke, kan ingen ting, har ingen verdi». Nok en gang fløt grensene sammen, til slutt var de helt utvisket. Mitt i alt kaoset er det en del av Benjamin som skjønner at han ikke klarer mer på egenhånd. Han trenger hjelp fra andre enn sine indre kammerater.

Orket ikke mer

– Jeg satt på rommet mitt en natt og klipte av meg alt håret. Jeg orket ikke mer. Jeg skrev en lapp til foreldrene mine om at jeg trengte hjelp. Da ble det lege, psykolog og flere akuttinnleggelser før jeg kom på Bergfløtt, forteller Benjamin.

– Første innleggelsen på Bergfløtt var planlagt uten noe bestemte tidsrammer, men det ble til ett år. Så et opphold. Nok en gang ble jeg akutt innlagt og skulle bare være der over helgen. Den helgen ble til 1.5 år. Nå er det 6 år siden jeg var innlagt der, men jeg går fortsatt til polikliniske samtaler.

– Følelsen av å bli sett, trodd og hørt var fantastisk. Men jeg hadde et annet problem som kanskje var det egentlige opphavet til tankekaoset; kjønnsidentiteten.

Født som jente

Benjamin er født som jente, men ser på seg selv som gutt i dag. Kjønnskonflikten var en stor del av tanke- og følelseskaoset. Mye frustrasjon.

– Her på Bergfløtt fikk jeg tid og rom til å bli trygg. Jeg fikk en god og trygg relasjon til psykologen min noe som gjorde at jeg turte å prate om noe av det jeg skammet meg så mye over. Jeg følte meg annerledes, jeg følte meg feil. Psykologen min prøvde å normalisere det med å si «vi kan alle føle oss litt annerledes». Men jeg fortsatte å prate om det igjen og igjen, og etter hvert klarte jeg å sette brikkene på plass – jeg er en gutt! Med støtte fra psykologen min turte jeg å vise hvem jeg egentlig er. Jeg klipte håret og kjøpte herreklær. I dag er jeg ikke tvil om at jeg er Benjamin – på godt og vondt, sier en kjekk ung mann som fyller 30 år i år.

Viktig å bli sett

Benjamin forteller at på Bergfløtt ble han møtt og sett. Den enorme sosiale angsten førte til at hans bevegelsesradius var svært begrenset. Han er oppvokst i Lier og ville helst kun bevege seg innenfor kommunegrensen. Asker var et forferdelig sted langt borte. Oslo var et monster enda lengre vekk. Personalet brukte mange timer og dager på å utvide grensene, uten at han selv var klar over det, ikke før seinere i prosessen. Vet du hva de gjorde? Spør han.

– Jeg var ute på mange lange kjøreturer med blant annet Solfrid og Eva. Jeg har alltid vært glad i å kjøre bil, og syntes det var godt å kjøre når det var kaos oppi hodet. Derfor ble det mange turer og mange samtaler. Samtidig fikk jeg trening i å mestre nye steder. Tenk deg at vi hadde noen turer hvor vi var borte halve dagen, tenk at de brukte så mye tid og bil på meg, forteller Benjamin.

Kakekunst

Det var også på Bergfløtt han utviklet sine ferdigheter innen konditorkunst. Han skulle bare hjelpe til på kjøkkenet litt, fordi beboerne skulle ha noe godt til kaffen. Dette likte han godt og fikk fort sving på sleivene. Han brukte mer og mer tid ved bakstebordet. Fra før av var han ikke klar over at baking, det var tingen.

– Men jeg husker jeg var mye på kjøkkenet når min bestemor bakte. Jeg var med på julebaksten og diverse, når jeg ville. Bakegleden ble nok vekket til live igjen. Jeg fikk låne Storkjøkkenet på Bergfløtt, fikk ha det helt for meg selv. Jeg ble stående i timevis. Nå baker jeg på bestilling til barnedåper, bryllup og anledninger som skal feires.

Når et frø spirer

Livet er spennende. Benjamin elsker å være i hagen sin, se når frøene trenger igjennom jordskorpen og det spirer og gror. I hagen liker også de tre hundene å være, hans firbeinte venner. Det er som de trives ekstra godt når han styrer og steller i det grønne. Lidenskapen for hage og planter har han arvet fra sin bestefar. Han døde for noen år siden, men Benjamin har med seg minnene om hvordan blomster og planter skal behandles.

– Jeg liker best å plante diverse grønnsaker, tomater og agurk, pluss forskjellige urter. Det er helt utrolig at et bitte lite frø kan vokse opp og bli til mat. Jeg gleder meg til hver vår når jeg kan begynne å så, sette ut kasser med jord og små planter. Det gir mening og glede til livet.

– Georginer og Tårer er de blomstene jeg liker best, forteller han. De to plantene var det mange av i bestefars hage, spesielt Tårer. Han hadde en haug. Det finnes så uendelig mange varianter av de to sortene. Vår- og vinter georginer i alle farger. Kronbladene er så forskjellige fra hverandre, et stort mangfold innen samme familie.

Benjamin tror også at når man har sett det dypeste mørke i seg selv, er det desto større glede og se ting spire og gro. Han gleder seg over det vi kaller de «små ting», men som absolutt ikke er små. Hverdagen er full av store øyeblikk, hvis vi bare klarer å se de. Det gjør Benjamin.

Fin kjemi

Det er underlig at en gang så stille og tilbaketrukken gutt, som ikke ville synes, som ikke ville være med på bilder, at han klarte å ha med seg en dame med kamera til alle døgnets tider, pluss inn i terapirommet?

– Ja det er rart, sier Benjamin. Men det hadde nok noe med kjemien jeg fikk til hun som filmet, Gunhild Asting, å gjøre. Jeg følte meg helt trygg på henne. Hun og TV-teamet var klare på at det var jeg som bestemte hva jeg var komfortabel med. Jeg og vi som var med, fikk se igjennom alt og komme med innspill, bestemme om noe skulle fjernes eller ikke. Jeg hadde også et veldig tett samarbeid med animatøren for å lage animasjonssekvensene. En spennende prosess. Det gøye er at serien ble så proff og godt laget.

Blir stoppet på gaten

– Men det beste med det hele, er at jeg har fått lov til å være med sammen med de to flotte jentene i serien til å skape en større forståelse rundt psykisk sykdom, da spesielt psykose og schizofreni. At det nå kanskje er litt lettere å forstå hvordan det kan oppleves og at det ikke skal være så skummelt for de som står rundt. Kanskje det kan være med å gjøre hverdagen lettere for andre mennesker som har det vanskelig og utfordrende på en eller annen måte.

Ukjente folk stopper meg på gata og takker for at jeg har stått frem og delt min historie. Det setter jeg veldig stor pris på. På den måten kan de forhåpentligvis ta kontakt med lege eller psykolog fortere enn jeg gjorde, sier Benjamin. Det kan hjelpe dem til å holde seg innenfor den friske rammen, de kan slippe å gå utfor stupet. Jeg blir glad når jeg kan være til hjelp.

Ikke stille lenger

Benjamin er ikke lenger en mann som ikke prater, tvert om. Han forteller åpent og ivrig om veien han har gått, om kampen for et liv uten aggressive og dominerende tanker og følelser, om kampen til å tro på seg selv. Han trives ikke med stress. Styrer han unna det, går livet som det skal. Han forteller hvor viktig det er at vi medmennesker, samt skolen, ser de stille og «usynlige» barna. De må bli sett. Sitter de altfor mye alene hjemme over lengre tid, vær obs. Ensomheten kan få store konsekvenser. Det vet Benjamin alt om.

Benjamin er som Georginen; frodig og sterk, overlever det meste, liker best solen men tåler skyggen. Vi legger merke til Georginen, vi legger merke til Benjamin. Han blomstrer. Han synes.

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup