Løvetannbarn – Vil leve i nåtiden

Løvetannbarn – Lise Gimre (37) har opplevd ting som mange andre på hennes alder aldri kunne tenke seg til. Da hun var 8 år valgte moren døden fremfor livet.

20 år senere valgte faren også å forlate livet.

Familien til Lise (37) bestod av mamma, pappa og to eldre søsken. Moren og faren var ungdomskjærester og giftet seg allerede i 18 og 20 års alderen. Lise minnes barndommen som vanlig.

– Det jeg husker fra barndommen var vanlige ting. Mamma jobbet som sykepleier og pappa var hjemme med meg. Pappa hadde vært utsatt for en arbeidsulykke da han arbeidet som kokk på sjøen, og var etter en feiloperasjon uføretrygdet. Derfor var han hjemme med meg og jeg ble med det en skikkelig pappajente, minnes Lise.

Lise husker ikke mye fra barndommen

Lise husker ikke mye fra barndommen men hun forteller at familien hadde et godt forhold.
– Pappa hadde flere søsken og vi hadde et veldig nært forhold til dem alle. Vi var mange søskenbarn, og familiene våre var flinke til møtes, dra på ferier og feire høytidene sammen. Men mamma og pappa festet omtrent hver helg, da også sammen med de andre voksne i familien. Vi barna var tilstede hver gang, forteller hun.

Når hun tenker på barndommen har hun ingen negative minner frem til hun er 8 år.

– Mine minner fra barndommen er ikke negative. Det kan ha skjedd andre ting som jeg var for liten til å forstå. I senere tid har jeg fått høre om flere ulike ting, men jeg tror familien min ville beskytte meg for dette siden jeg var så liten.

Faren ble fengslet.

17. mai 1986 da lise var 8 år gammel, skjedde det som fikk utrolig store ringvirkninger for fremtiden.
– Slik som mange andre, hadde mamma og pappa fest på kvelden. Jeg vet ikke hva som skjedde eller hvordan ting eskalerte, men den natten ble pappa arrestert for å ha skutt og drept en mann utenfor huset vårt, forteller Lise.

Faren ble senere dømt for uaktsomt drap, og fikk en dom på 6 år.Mens faren satt fengslet i Kristiansand kretsfengsel var Lise ofte på besøk hos faren.

– Jeg dro alltid på frivillig besøk til pappa i fengsel. Som nevnt så har jeg alltid vært en pappa jente, og det var alltid han og meg. Jeg tror ikke helt jeg forstod omstendighetene rundt det at han faktisk satt i fengsel for å ha drept en annen mann. Et år feiret vi også jul i fengselet, minnes Lise.

Lise forteller at faren var veldig godt likt i fengselet. Både av de andre innsatte og av fengselsbetjentene. Det ingen viste var at Lises far hadde store psykiske problemer, og det gikk til et punkt der han i fengsel prøvde å ta sitt eget liv.

– Pappa prøvde å ta sitt eget liv mens han var i fengsel, en av betjentene fant han i tide og han overlevde. Tiden etter fikk pappa god oppfølging av betjentene og fikk jobbe for dem. Han kjørte lastebil, og var til tider kjøkkenhjelp, forteller Lise.

– Det var jeg som fant henne død.

– Når pappa ble fengslet ble mamma veldig deprimert. Hun ble innlagt på Kongsgårdheimen i flere måneder og hadde perm i helgene, forteller hun.

Mens moren var innlagt på Kongsgårdsheimen ble Lise og søsknene overlatt til deg selv hjemme. Slik ble det frem til oktober 1986 før moren valgte å ta sitt eget liv.
– Kvelden før jeg fant mamma død, satt meg og mine søsken å så på tv mens mamma sov på sofaen.

Morgenen etter var det jeg som fant henne død. Jeg var bare 8 år så jeg prøvde å vekke henne ved å kile og klype henne, lugge henne forsiktig i håret, men hun hadde allerede vært borte i mange timer. Broren min stod opp og like etter kom søstera til mamma og hennes mann innom fordi de hadde fått en dårlig magefølelse på at noe var galt, minnes Lise.

Plassert hos familien

Lise ble værende hos sin tante og hennes familie. Lises to søsken som var eldre ble mer eller mindre overlatt til selv hjemme. Deres onkel kom innom av og til og så etter dem.
– Jeg bodde hos tante og familien i ett år, før jeg flyttet til pappas søster. Etter ett år hos dem hadde pappa fått seg ny kjæreste.

Så jeg ble flyttet til henne mens pappa sonet ferdig dommen. Pappas nye kjæreste var ikke skikket til å ta seg av barn, og hadde allerede to barn som var blitt plassert på barnehjem på grunn av hennes rusproblemer, forteller hun.
– Fikk du noen gang et valg om hvor du ønsket å bo?

–Nei, det gjorde jeg ikke. Det var flere omstendigheter som gjorde at jeg måtte bo hos kjæresten til pappa, forteller Lise.

Utfordringer på skolen

På skolen ble det ikke iverksatt noe ordentlige tiltak for å bedre situasjonen Lise på 8 år hadde havnet i.
– Det ble ikke gjort noen spesielle ting på skolen, men jeg hadde en lærer som tok vare på meg på barneskolen. Jeg fikk være hos henne av og til i helgene. Så de prøvde å gjøre det greit på den måten, men det ble aldri koblet inn noe system, sier Lise.

Lise ble værende på samme barneskole, og merket godt at folk viste hva som hadde skjedd. –
Alle viste hva som hadde skjedd, ettersom det er et lite sted. På den tiden var det uvanlig med nyheter om drap, så det stod masse om det i avisene. Det ble nok snakket en del om, men jeg følte aldri det var noe utpreget mobbing. Men det ble et viss skille mellom meg og de andre barna, for eksempel på hvilke venner som fikk lov å bli med hjem etter skoletid, forteller Lise.

Faren løslatt

Farens gode oppførsel medførte at Lise fikk pappa hjem på perm i helgene, og etter å ha sonet i 4 år ble han løslatt.
– Da pappa kom ut av fengsel ble det igjen mye drikking. Han var periodedranker, og slet mye med dårlig samvittighet og savnet etter mamma i tillegg til en tøff barndom. Med all alkoholen fulgte stygge ord og vold, forteller hun.

Sinne gikk som regel ut på den nye kjæresten, som også drakk sammen med han. Lise forstod alltid hvorfor faren hadde det vondt inni seg og hvorfor han ble som han ble når han var full. Det som var vanskelig å forstå er hvorfor han ikke sluttet å drikke når han så hvor mye skade og smerter det påførte alle rundt han.

– Pappa var alltid snill med meg, og han lot aldri sinne gå utover meg. På tross av hva pappa hadde gjort så var jeg veldig glad i han. Det han gjorde når han var full gjorde han aldri edru. Når pappa var edru så var han fantastisk, men han var stikk motsatt når han drakk. Alkoholen gjorde han enten sinna eller deprimert, og han snakket mye om savnet etter mamma når han var full. Vi pratet aldri om hva som hadde skjedd med mamma ellers, forteller Lise.

Etter noen år blir det slutt mellom faren og kjæresten

Etter noen år blir det slutt mellom faren og kjæresten, og faren fant seg igjen en ny dame som han giftet seg med.– Den nye kona var snill og drakk veldig lite, men pappa drakk like mye som før, og lot sine problemer gå utover henne. Vi beskyttet hverandre og jeg følte det ble tryggere hjemme, forteller Lise.

Selv om faren lot raseriet falle på den nye kona, stod hun i det og de var gift i noen år før forholdet tok slutt. Lise var stadig på helgebesøk hos storebror som hadde egen leilighet.

Gikk selv til barnevernet

Som 16 åring orker ikke Lise å leve sammen med faren og hans nye kone. Så hun kontaktet barnevernet selv og ba om å få flytte hjemmefra.
– Det ble for mye drikking og en usikker hverdag hjemme, så jeg måtte ut, sier Lise.

Barnevernet ble ikke koblet inn i saken til Lise da faren satt i fengsel og moren hadde tatt sitt eget liv
 –Det var ikke i bildet i det hele tatt. I alle fall ikke som jeg vet. De var aldri å sjekket hvor jeg bodde, eller hvordan jeg hadde det der. Det burde de absolutt ha gjort. Da jeg som 16 åring gikk til barnevernet selv, beklaget de seg og sa at de hadde hatt en mappe på meg som hadde forsvunnet i arkivene, forteller Lise.

– Var det aldri en nabo eller bekjent som reagerte på at du stod oppi alt dette?

– Nei, eller de reagerte men det var ingen som gjorde noe. Det var jo ikke sånn at ingen viste at pappa drakk og kjørte i fylla. Men vi hadde en nabo som jeg var mye hos. Jeg var ofte barnevakt for barna hennes. Dette ble mitt trygge sted og når det ble for heftig hjemme løp jeg over der for å gjemme meg. Så de gjorde jo noe med å bare prøve å være der, sier Lise.

Barnevernet fant en alternativ løsning til Lise, og hun flyttet inn til en fosterfamilie.

– Jeg fikk bo hos en fosterfamilie, på et lite rom. Jeg skulle bare spise middag med dem, og styrte mitt eget liv ellers. Her trivdes jeg ikke særlig mye. På den tiden hadde jeg svært store smerter, som kom av et syndrom jeg er født med. Jeg var mye inn og ut av sykehuset, forteller hun.

Lise får så tilbud fra barnevernet om egen leilighet da hun ble 17 år. Hun hadde klart seg alene i mange år og følte seg voksen nok til å bo alene.

Møtte veggen

Årene går og etter å ha mistet et skole år på grunn av sykdom begynte Lise å jobbe. Senere bestemte hun seg for å ta opp fag som barne-og ungdomsarbeider. Med bare noen måneder igjen av læretiden møtte hun veggen totalt.
– Jeg slutter å møte opp på læreplassen min, så sosiallæreren min dro hjem til meg og fant meg. Hun kjørte meg ned til sykehuset. Jeg ble innlagt på lukket avdeling i en uke. Akkurat der og da ville jeg bare dø, sier Lise.

Mye hadde skjedd i livet til Lise, og hun forteller at hun aldri fikk bearbeidet ting før nye ting oppstod. Hun gikk og gikk og til slutt i 2006 ble det for mye. Hun ble 3 måneder på psykiatrisk døgnpost, og hun tok aldri imot tilbudet om medisiner under oppholdet.

–Jeg nektet å ta medisiner.

–Jeg nektet å ta medisiner. Jeg viste hva som var problemet og hvorfor jeg var lei meg. En lykkepille ville ikke løst problemet, sier hun.I stedet for å medisinere seg, fikk Lise mulighet til å endelig prate med noen om ting hun hadde opplevd.

– Det kom tilfeldigvis inn en pensjonert psykolog, og hun var utrolig flink og jeg fikk pratet ut om ting. Rett før innleggelsen døde samboeren min, og jeg fikk bearbeidet dette, og ting som jeg før tenkte på daglig, tenkte jeg ikke på lenger. Jeg begynte også å skrive ned ting og skrive dikt. Dette var også til stor hjelp, forteller Lise.

Lise forteller at lykkepiller ofte blir pushet på av legene, og er som regel den første løsningen. Hun hadde lest en del om disse medikamentene før innleggelsen, og hun var klar over at selvmordstanker var en del av bivirkningene og at det var ødeleggende for hennes naturlige lykkesenter.

– Mitt problem var ikke at jeg ikke kunne bli lykkelig. Jeg måtte få bearbeidet ting som hadde skjedd, og en pille ville ikke kurere dette. Flere ganger ble jeg tilbudt og anbefalt å ta tabletter, men av alle de innlagte der var jeg den eneste som ikke tok imot det. Jeg tenker at i de fleste tilfellene, er det en grunn til at noen er deprimerte, og at det er ting som må bli tatt tak i, sier Lise.

Etter innleggelsen forstod Lise at hun ikke kunne jobbe med barn.

– Jeg er en veldig følsom person som tar lett innover meg andres situasjon, og om de ikke har det bra. Jeg forstår de kanskje bedre, fordi jeg har opplevd så mye som jeg har. Det ble rett og slett for mye, så jeg snudde helt om og begynte å jobbe med salg og service. Dette jobber jeg med den dag i dag, og jeg angrer ikke på det valget jeg tok, forteller Lise.

Faren valgte døden

Året etter Lise var innlagt, fikk hun telefon at faren hadde tatt selvmord.
– Min bror ringte meg, og sa at pappa var død. Like før dette hadde pappa prøvd å ringe meg, men jeg tok bevisst ikke telefonen fordi jeg viste han var full. I løpet av de 20 årene han var ute fra fengsel, truet han med og forsøkte å ta selvmord.

Så selv om det var et sjokk, så var det ikke det likevel. Jeg satt igjen med litt blandede følelser. På en måte var det godt å slippe alt fyllestyret som fulgte med i høytidene, bekymringene og telefonene som ringte og timene tilbrakt som psykolog på telefonen til alle døgnets tider, sier Lise.

Lise minnes de gode periodene til faren og forteller hvor fint det var, men hvor vondt og tungt det var når faren i ukesvis var full.

– Man blir på en måte litt fri, når man slipper stresset og bekymringene. Det var alltid meg han ringte når han var nedfor. Jeg var hans store støttespiller, han så mye av mamma i meg. Jeg var alltid hans lille jente og han visste at jeg var glad i han og jeg visste han var glad i meg, forteller Lise.

Snakk med noen

Lise oppfordrer andre barn og unge i samme situasjon til å prate om det, og ta i mot den hjelpen som gis.

– Finn en trygg voksen og snakk om ting. Det er viktig å være åpen og ikke være redd for å fortelle hva som er galt. Det finnes utrolig mange flotte voksne som er villig til å hjelpe, og som ønsker å være der for deg. Er det for vanskelig å snakke om så kan det å skrive et brev til en lærer eller andre personer du stoler på være en løsning.

Vi kan ikke forvente at alle automatisk skal vite at vi trenger hjelp, sier Lise.
Lise forteller også om viktigheten rundt det at barn ikke skal føle seg ansvarlige for hva de voksne gjør eller sier.

Løvetannbarn mot alle odds.

Lise forteller at hun aldri har følt på skylden som mange andre barn i lignende situasjon gjør.
– Jeg har hele tiden prøvd å forstå hvorfor ting er blitt som de er blitt, og hvorfor mennesker har gjort som de har gjort. De valgene mamma og pappa gjorde var deres valg.

Selvmord kan oppleves som feigt og egoistisk mens egentlig er det en sykdom. De ser bare seg selv som en byrde. Måten et menneske dør på er bare en liten del av et helt liv. Det består tross alt av mer enn det. Vi må prøve å forstå mennesket bak og minnes livet de levde, og ikke bare øyeblikket de døde.

– Jeg tenkte ofte på å ende livet, men jeg tenkte at kanskje dagen i morgen blir bedre, og det gjorde den heldigvis til slutt, sier Lise.

Med fortiden lagt bak seg bestemte Lise seg for å ha det greit. Hun skulle finne lykken. Hun har erfart at livet kan snu og endre seg brått, og fra den ene dagen til den andre kan livet bli snudd på hodet.

– Jeg er opptatt av å leve i nåtiden, ha det greit, ta vare på dagene og finne glede i de små tingene. Jeg blir ofte kalt løvetannbarn av andre. I dag har jeg det veldig bra, og har kommet langt på vei, avslutter Lise.

Av Mailiss Torsberg

4/WeqobYQnA3njOTM-JjkkO77kWri1xq2RTLZ8HreX0X4
Velkommen til Løvetannavisen
Hold deg oppdatert - fyll inn boksene nedenfor
Nei takk, ta meg videre
Takk for påmelding. Du må bekrefte e-postadressen din før vi kan sende deg nyheter. Sjekk innboksen din, og følg instruksjonene.
Vi deler ikke din informasjon med noen tredjeparter!
×
×
WordPress Popup